---

Ingress:

Johanne er 17 år og befinner seg plutselig i en situasjon hvor hun innser å ha blitt forelsket i fransklæreren sin. Tynget og frustrert over nye, forvirrende, men også gode følelser i livet, forsøker hun å bevare disse ved å skrive ned alt hun opplever. Etterpå lar hun moren og mormoren få lese teksten, hvorpå de reagerer veldig ulikt. Er boken for intim og privat, eller er den ikke også så godt skrevet at hun bør vurdere å få gitt den ut?

Anmeldelse:

Regissør Dag Johan Haugeruds andre film i trilogien Sex-Drømmer-Kjærlighet tar igjen tak i elementer som begjær, identitet, personlig vekst og lengsel etter frihet. I sentrum denne gang står altså unge Johanne som opplever en oppvåknings- og oppvekstreise rundt forelskelse og det å bli fullstendig betatt av et annet menneske. 

Allerede her forstår man at egne opplevelser og relatérbarhet er en stor nøkkel til om, og hvordan, man tar til seg denne filmen. Det er spesielt lett å like trekløveret mormor, mor og barnebarn her, hvor man altså kan relatere seg til én av dem, eventuelt til alle, alt ettersom.

Ella Øverbye i hovedrollen er helt nydelig, både i troverdig fremtoning, med sitt sterke blikk, og måten hun naturlig fremstår som Johanne på.

Ane Dahl Torp som mamma Kristin, som mest er opptatt av hvorvidt datteren er blitt offer for et overgrep av læreren. er nærmest stålsolid som alltid. Det samme er Anne Marit Jacobsens mormor-karakter, Karin. Hun er forfatter og lyriker, og ser tidlig potensialet i barnebarnets dyktige penn.

Underveis i Drømmer slår det oss, igjen, hvor utrolig dyktig, smart og dialogbasert Haugeruds filmer er. Nærmest alt føles å gjøres i karakterene, i møtet mellom disse, og i replikkene. Det er sjeldent å se og høre så engasjerende, vittige og hærlig menneskelige dialoger, verken innen norsk eller internasjonal film.

Man merker det i troverdigheten og tempoet i snakkingen, at replikkene ikke føles kunstig skrevet eller teatralske, samt i den underfundige og virkelig herlige humoren underveis. Det er eksempelvis en fryd å se en scene hvor Torp og Jacobsen går på skogstur, og snakker om Johannes tekst, hvorvidt den bør gis ut som bok, hvem av dem hun har styrkene og svakhetene sine fra. Dette er en eminent scene som speiler personligheten til dem alle tre!  

Selv om den sjeldent føles å skrike etter oppmerksomhet, skal vi likevel heller ikke glemme Haugeruds filmspråk og stil. Denne er åpenbart også med på å forsterke mye som ligger mellom linjene her, som tanker, stemninger, frempek mot noe annet, og så videre.

Det brukes blant annet fortellerstemme over store deler av filmen, noe man knapt bruker i dagens film. Og igjen føles nærmest Drømmer som nesten å være fra 70-tallet. Fra det erketradisjonelle interiøret i furumøbler, hverdagslige klær, det påfallende fraværet av teknologi i bildene (bortsett fra mobiler), naturfargene i klærne, møblene, naturen og i fargefiltre - ja, alt skriker 70-talls imot oss og skjermen. 

Det er i det hele tatt mye som kunne vært fra gamledager ved Haugeruds filmer. Hans rolige, dempede og beherskede stil, kan minne mye om en type norsk traust tristessefilm og tradisjon som ikke nødvendigvis er noe man lengter tilbake til.

Samtidig er det som om han har oppdatert en slik filmtradisjon og bare gjort den bedre, der den ikke funket så godt. At dialogene er langt mer naturlige og troverdige enn fordums norsk film er allerede nevnt, men også rikdommen i manuset og måten dette speiler karakterene på, tilfører samtidig også noe moderne, åpent og befriende ærlig over denne og hans tidligere filmer. På toppen kommer også humoren og selvironien som i aller høyeste grad også er med på å lette det litt småtraurige over stilen hans. 

Drømmer er en utrolig smart og velskrevet skildring av en ung voksens oppvåkning innen følelser, frustrasjon, fremtidsdrømmer, og det å takle det når det står på som verst. Men knall skuespill, også av Selome Emnetu i rollen som lærer Johanna, er det bare til å erkjenne at Haugeruds kvaliteter som manus- og filmskaper igjen har manifestert seg sterkt i nok en film. Haugerud drar filmmediet som ned til noe elementært, nakent effektivt og ærlig virkningsfullt, uten de største grepene som mange andre tenker at de må ta i bruk for å fortelle mye liknende. Nå er det bare til å glede seg til siste film ut i trilogien, nemlig Kjærlighet. Man føler seg ganske sikker på at den også vil bli en nydelig opplevelse. 

(Foto/Copyright: Arthaus)