---

Ingress:

Den blinde 30-åringen Martin dater Cecilie og føler han har funnet kjærligheten da hun plutselig en dag blir kidnappet, rett foran øynene hans! Som eneste vitne, og som blind, sliter Martin både med å bli trodd, samt klare å skjønne hva som egentlig skjedde. Til tross for sitt handikap, tar Martin saken i egne hender da politiet synes å ikke ettergå saken nevneverdig. Sammen med sin kamerat Terje, tar de opp jakten på hva som skjedde med Cecilie. 

Anmeldelse:

Joachim Askjer er mannen som står bak både regi, manus, produksjon og klipp på denne krim- og thrilleraktige historien som, i hvert fall på papiret, har noen særegenheter det går an å like. 

Det blir blant annet raskt tydelig at Askjer har villet tale funksjonsnedsettedes sak på flere vis her, som at også disse kan klare å mestre fysiske utfordringer og at man ikke skal (forhånds)dømmes grunnet sitt handikap. Legg også til at manges (særlig menns) innbitte stahet aldri skal undervurderes, ja så har man Oculi i et nøtteskall. 

Men Oculi fremstår også like fort som en slags genreklisjé innen krim- og plottlandskapet som kan minne om voldsomt mye man har sett før, til tross for visse særegenheter, som den blinde hovedkarakteren. Her er det typetegninger over bikarakterene så det holder, mye er forutsigbart, dialogene fremstpår ofte kunstig filmatiske, og troverdigheten strekkes til det voldsomme, men uten at det nødvendigvis er humoristisk ment.

Det hjelper heller ikke på at når et kriminelt miljø gjør sitt inntog i historien, smøres filmklisjéne enda tykkere utover, med Oslo-basert miljøspråk og konfrontasjoner som virker tatt ut av en norsk 80-tallsfilm. 

Verre blir det når hovedrollen i Martin stadig pøser på med sin sta jernvilje om at han bare skal finne Cecilie, selv om han på veien både stikker fra politiet og dermed kriminerer seg selv på veien, nesten dør av å bli skutt, setter sin kamerat i fare, med mer. Husk folkens - Martin er altså blind! 

Velviljen med å være positivt innstilt til en åpenbar lavbudsjettsfilm er lenge til stede dog. Aleksander Sylvan spiller godt som blind, det skal han ha. Det er også noen småmorsomme scener her, god kjemi mellom Martin og Cecilie, samt hans venn Terje. Rent filmteknisk er også filmen helt kurant. Regissør Askjer gjør godt arbeid i både klipp, utsnitt, bildefokus og mye annet, så det er ikke der at Oculi føles som en lavbudsjettsfilm. 

Det er i måten hovedkarakteren tar seg så åpenbart vann over hodet på, underveis. Som om Martin har noen sosiale antenner som ikke helt er på stell, og tar urealistiske sjanser i ett sett. Som når han utrolig nok atpåtil klarer det han går inn for, gang på gang. Her må det altså igjen påpekes at Martin er blind, men likevel klarer å løpe fra to politimenn, uten å falle, kræsje eller utsette seg selv for skade. At han klarer å infiltrere et godt lukket firma i deres arbeidslokaler. At absolutt alt av teknologi går knirkefritt for seg, gang etter gang. Også videre, og så videre.

Og her kommer vi til det som kanskje provoserer mest - at teknologien i denne historien så til de grader er Martins venn. Teknologi som hjelpemidler for funksjonshemmede er selvsagt vel og bra, bevares, men i Oculi er det ikke måte på hvor mye den går Martins vei. Her er Martin tilkoblet på fremmedes pc eller mobiler på to sekunder. Andres pcer står beleilig nok påskrudd og klare til bruk når det måtte passe ham, og dermed også historien.

Undertegnede har imidlertid en ganske annen erfaring med teknologi, nemlig at den hakker, streiker, kludrer det til og ødelegger, vel så mye som den hjelper ham i hverdagen. Men ikke for blinde Martin. Åh, neida. Det er så beleilig som det bare kan bli. 

I fare for å virke som en kar som ikke klarer å se litt igjennom øynene her… Humor og vidd er tilstede noen få ganger i Oculi, men man skulle så gjerne sett en mer tydelig og utstrakt bruk av nettopp humor og ikke minst selvironi. Det lille som er ment som morsomt, er for utydelig som humor, samt åpenbart heller ikke ment morsomt, men altså blir det, likevel. Tilbake står da en film som tar seg selv alt for høytidelig og seriøst, men hvor dette samtidig gjør filmen ufrivillig morsom, på feil steder.

Å lage lavbudsjettsfilm i dyre, knotete og byråkratiske film-Norge er alltid imponerende. Virkelig. Oculi er slik en helt kurant film. Men aspekter ved film som ikke nødvendigvis koster penger, som manus, troverdighetsfremstilling, tempo, dialog og annet, er sider som ikke nødvendigvis verken imponerer eller forblir filmens sterkeste sider av den grunn.

Dette er dessuten også en historie hvor de funksjonsfriske karakterene gang på gang fremstilles som dumme, treige og (ironisk nok) “blinde”, slik at den virkelig blinde skal fremstå som dyktig, effektiv og heldig. Slike grep blir svake, all den tid man kunne jobbet mer med troverdigheten i flere ledd, for slik å pushe de funksjonssvekkede bedre opp og frem. 

Oculi ender dermed opp med å ha en overhengende gutta-stemning over seg, hvor overraskende velfungerende hverdagsteknologi utnyttes til det urealistisk fulle. Det mannlige ego og selvtillit kjenner som kjent dessuten heller ikke noen grenser, for Martin fortsetter ufortrødent sin halsbrekkende reise for å redde sin blonde kvinne i nød, koste hva det koste vil. Intensjonen om å ville skildre funksjonsnedsettede mennesker på en god måte er både sjarmerende og likandes på papiret, men Oculi overbeviser ikke for øvrig, som i selvkritisk selvinnsikt.

(Foto/Copyright: Manymore AS)