---

Ingress:

Den unge kvinnen Ellen Hutter føler seg stadig mer besatt av en fryktelig kraft som hjemsøker henne. Hennes ektemann Thomas Hutter jobber med å selge eiendommer, og får en dag som oppgave å oppsøke Grev Orlok, en mørk skikkelse som ønsker å kjøpe seg en eiendom inne i byen. Underveis tar den mørke kraften også over Thomas, og når Olrok inntar byen, starter en kamp på liv og død for ekteparet Hutter! 

Anmeldelse:

Om du som undertegnede er litt forvirret av likhetene mellom skikkelser som Nosferatu og Dracula, så er det kanskje ikke så rart. Historien om Nosferatu er nemlig ganske lik den om Dracula, men den er hakket nyere, med små forandringer innen karakternavn, handling og andre småting. Litt som at Shakespeares Rome & Juliet ble skrevet om og gjort til musikalen West Side Story, med alle sine likheter og inspirasjoner. 

Og apropos Shakespeare, så har virkelig også regissør Robert Eggers sin Nosferatu noe grandiost, storslått og tungt tragisk over seg, ja nærmest i alle ledd. Her er det nemlig et dørgende mørke hvor hen man snur og vender seg, være seg i manus, i karakterer, i over- og dybdetematikk. 

Et blodfattig mørke i sort og hvitt

Tilbake i 1922 kom den første filmen Nosferatu, den gang i regi av F.W.Murnau, igjen en uoffisiell adapsjon av Bram Stokers Dracula (1897). Og i likhet med denne mørke, ekspresjonistiske tyske skrekkhistorien, kjører også Eggers i aller høyeste grad dystre saker så til de grader. Et av regissørens kjennetrekk er nydelig og oppslukende bruk av sort/hvit-bilder, smellvakre tablåer som ikke bare slår oss visuelt, men som forsterker historie, handling og setting. I hans The Lighthouse (2019) ga fraværet av farger en uforglemmelig oppvisning av lys, skygge og et faretruende mørke. I The Witch (2016) og The Northman (2022) kom også et annet regitrekk frem, nemlig bruken av svake, duse farger. 

Denne blodfattigheten i fargebruk kommer ikke minst til sin rett i denne siste historien om Nosfaratu, eller Dracula, om du vil. Grev Orlok spilles av en nesten ugjenkjennelig Bill Skarsgård, den unge og kjekke svensken som virkelig har gjort det til sport å ikle seg ondskapens mørke kostymer i sin karriere.

Etter først å ha spilt varulv i Netflix-serien Hemlock Grove, slo Skarsgård virkelig igjennom som mareritt-klovnen Pennywise i IT-filmene (2017/2019). Deretter har han vært creepy husokkupant i Barbarian (2022) og hevngjerrig kråke-venn i nyinnspillingen av The Crow tidligere i år. Som Orlok befester han nok en demon på CVen, og selv om han hjelpes godt av sminke, er det sikkert en god innsats av Skarsgård å formidle en såpass stiv, gammel og skummel skikkelse, bak alle lagene med lateks og sminke.

Uironisk tilnærming og alvorstyngde

Dette bringer oss over på noe som irriterte undertegnede litt underveis. Orlok skal åpenbart skremme vettet av oss seere og samtidig være som en filmatisk djevelsk skikkelse som ikke kan komme nærmere alle definisjoner av pur ondskap. Likevel er det noe som skurrer ved Orlok. Det første grepet som forblir et mysterium er hvorfor man har plassert en tykk, bustete og Stalin-aktig bart i trynet på gamlingen. Det ser bare rart og komisk ut.

Det andre som forstyrrer hele creepy-fremtoningen er at gamlefar konstant puster og peser så tungt at parodiene regelrett trolig vil hagle fremover, over en karakter som mest høres ut som en gryntende gris, med kols- og lungekreft på siste stadium. Hvorfor regissør Eggerts har valgt disse grepene, forblir et lite mysterium, spesielt siden dette ikke tilfører Orlok noe mer skummelt eller creepy, men heller bare ren malplassert komikk.

Da funker hovedrolleinnehaver nummer to langt bedre. Lilly-Rose Depp er virkelig imponerende i rollen som den sterkt plagede Ellen Hutter. Ansikt, øyne og fremtoning regelrett lyser av en fortvilelse og en okkupert kropp og sinn, hvor desperasjonen føles manifistert i hele karakteren, filmen igjennom. Men heller ikke denne karakteren unngår å tendere ufrivillig komikk i alle de gjentagende overdramatiske spasmeanfallene hun har underveis.

Mot henne spiller Nicholas Hoult hennes mann Thomas Hutter, mens Aaron Taylor-Johnson og Willem Dafoe har andre sentrale roller. (Funfact: Hoult var i fjor å se i skrekk-komedien Renfield hvor han spilte Draculas sidekick i tittelrollen, en karakter som i Nosferatu gestaltes av Simon McBurney.) Dette forblir uansett Depp og Skarsgårds oppvisning, enten det er bak lag av sminke, eller i et mer nakent skuespill. 

Tenderer filmatisk mesterverk

Nosferatu anno 2024 kan knapt omtales som noe annet enn et filmteknisk og visjonært lite mesterverk. Igjen viser Robert Eggers at han er kongen av mørke og skremmende tablåer i sort/hvitt, men hvor filmen som helhet tenderer å kollapse under sin egen selvhøytidelige dysterhet. Her er som nevnt innledningsvis absolutt alt et dørgende mørke, og slenger man på Orloks evinnelige pusting, grynting og pesing, blir flere scener dessverre ufrivillig komiske. Det dummeste er derimot at filmen ikke fremstår særlig direkte skummel, kanskje bortsett fra i et par effektive jumpscares. Flere riktig så groteske scener er imidlertid fantastisk gjort, mens den dramatiske sluttscenen vil henge lenge på netthinnen din etter at filmen er over. 

Selv om Nosferatu er imponerende dedikert og tro til sitt materiale, tenderer den gotisk camp i all sitt selvhøytidelige gravalvor underveis. Man skulle derfor ha ønsket at den overtydelige instendige intensjonen om å være steintung, mørk og skummel ble litt mer avvekslet av pustepauser og regimessige grep som ikke gjorde den så tung som den er blitt. Filmteknisk, audiovisuelt og i skuespill er filmen uansett makeløst imponerende utført, og Eggers evne til å bruke filmmediet til å skildre dette bunnløse mørket, glitrer tidvis så sterkt at man til og med klarer å overse tilløp til ufrivillig latter og humring underveis.

(Nosferatu har kinopremiere 3.januar)