---

Ingress:
Paleontologen Kate Lloyd ankommer en avsidesliggende region i Antarktis hvor en forskningsstasjon har funnet en utenomjordisk og skremmende skapning. Et norsk forskerteam kom nemlig over et romskip under polarisen og en organisme som tilsynelatende er død. Skapningen er imidlertid i ferd med å våkne fra sin lange dvale, noe som etter hvert fører til paranoide tilstander blant folkene i det avsidesliggende isødet. At vesenet har egenskaper som får det til å forvandle seg til menneske hjelper heller ikke akkurat på stemningen og den voksende frykten.

Anmeldelse:
Dette er altså en prequel til John Carpenters klassiker med samme navn fra 1982. Vi får historien som ledet opp til starten av Carpenters film, hvor hysteriske nordmenn jaktet på en infisert hund. Endelig er flere norske skuespillere samlet på et brett i en reinspikka Hollywood-film. Det er både morsomt og fornøyelig å se navn som Trond Espen Seim (Varg Veum), Stig Henrik Hoff, Jørgen Langhelle og Jan Gunnar Røise i én og samme setting.

Det er imidlertid mange andre mennesker på denne forskningsstasjonen, både amerikanere og nordmenn, de fleste menn. Ikke rart at amerikanske filmanmeldere har påpekt at det er vanskelig å skille alle de skjeggete nordmennene, de er ganske like. Men, likevel har det lyktes filmen å skille ut de viktigste og mest sentrale ved å gi dem visse særegenheter. Jørgen Langhelle som den ikkesnakkende skjeggemannen er mest fornøyelig her, mens flere andre både er skumle og mystiske når ’the thing’ kan være inni hvem som helst av dem.

Regissør er ukjente og langfilmdebuterende Matthijs van Heijningen Jr. Om dette er det beste regissørvalget får andre avgjøre. Faktum er at hans regi både kan roses og disses for sin enkle, tradisjonelle og like stil som Carpenters forgjenger. Begge disse filmene er nemlig meget like, både i form, stil og oppbygging. Det mest ulike må være at monsteret får utfolde seg mer i denne nye versjonen, blant annet takket være ganske så gode spesialeffekter og etterarbeid.

Flere av de skrekkeligste scenene er ganske så voldsomme, for denne tingen er både stor, utrolig skrikete og støgg som fanden. Det er fornøyelig å se sentrale norske skuespillere bli både spist, fortært og forvandlet i god Hollywood-stil og kvalitet, det er groteske scener.

’The Thing’ er, lik originalen og forgjengeren, en god gammeldags monsterfilm med stor ’M’. Etter en bra og god oppbygning hvor ting blir forklart og satt i forhold til historie og karakterer, starter den virkelige moroa. Effektene er gode og vemmelige så det holder, men det er som om miljøet, settingen og historien er begrenset for hvor lenge den klarer å holde på spenning og interesse. Filmen er altså tro mot originalen med sin like stil, stemning og tradisjonelle formelpreg. Noen synes sikkert dette er mer enn nok som underholdning, andre vil etter hvert rope på noe mer og noe nytt. Det som uansett blir viktig å påpeke er at uten alle filmens norske kjente skuespillere, ja så hadde dette dessverre blitt bare ganske så midt på treet; passe interessant, ikke så forferdelig skummelt og ellers ganske preget av en ’sett det før’-følelse.