---

Ingress:
Det har gått mange år siden Batman tok på seg skylden for Two-Faces forbrytelser i Gotham. Bruce Wayne har gått i eksil og er nedbrutt og sky grinebiter. Terroristen Bane og alle hans medhjelpere overrasker politiet i Gotham, noe som betyr at Batman igjen må reise seg og forsvare byen sin.

Anmeldelse:
Slik det alltid er med Christopher Nolans filmer så krever denne regissøren litt mer av sitt publikum enn at de bare skal glo på hjernedød underholdning. Dette er noe av grunne til at filmene hans alltid er hakket mer interessante enn de fleste andre i samme genregate. Videre gjør det at filmene tåler mange gjensyn, både fordi man ikke får med seg alt første gang, og fordi de er spekket med uforglemmelige enkeltscener, karakterer, med mer.

Om ”The Dark Knight Rises” er blant Nolans beste filmer slik sett, er neimen meg ikke godt å si, enda, for igjen tar ting litt mer tid å fordøye enn tradisjonell underholdningsfilm ofte gjør. Handlingsmessig virker den dog umiddelbart noe enklere og mindre innviklet, men desto mer skremmende, mektig og enorm i omfang, enn sine to forgjengere. Det er både langdrygt og tidvis uthalende mot det kjedelige, før kjappere enkelthendelser bringer oss videre.

Batmans store motstander er denne gang terroristen og undergrunnslederen Bane som i all sin galskap skal komme til å både knekke Gotham og dets folk, samt Bruce Wayne selv, kraftig i kne. På grunn av hendelser i barndommen bærer han en grusom maske over munnen for å puste, noe som videre gir han en skremmende mørk og forvridd stemme. Dette opplevdes, i hvert fall for undertegnede, som svært vemmelig skummelt og skremmende. Det blir noe djevelsk creepy over den der stemmen, som en slags mørk stemme som typisk snakker igjennom telefonrøret i amerikanske skrekkfilmer du vet! Bane er stor og truende dominerende rent utseendemessig, og Batman får virkelig noe å bryne seg på i ham!

Likevel, når de første grøssningene over Banes svære karakter og ekle stemme har lagt seg litt, skal vi imidlertid få vite at det også er en annen som er blant Batmans største fiende, en mer tilbaketrukket karakter. Innen denne personen avsløres er Bane nærmest oppbrukt som hovedskurk for en time siden, noe som gjør at man ser tilbake på Jokerens evne til aldri å falme eller slutte å overraske som en stor kontrast til den mye mer flate og enkle Bane som hovedskurk. Kun i to korte sekund får vi se at det virkelig er Tom Hardy bak masken, og hvorfor får vi ikke se Bane uten masken for eksempel? Det hadde nok blitt et stygt syn (og han er jo helt avhengig av å ha den på for å puste), men vi fikk da se Harvey Dents ødelagte ansikt (Two-Face) i store mengder i forrige film, så man kan jo ikke skylde på aldersgrensen heller? Slik blir Bane alt for statisk og ikke levende nok i ansiktsuttrykk og kroppsspråk, slik Heath Ledgers fabelaktige mer levende Jokeren så bra gjorde.

Bra er det da at vi har mang en annen karakter å glede oss over. Det kler historien og galleriet meget godt at det er et så rikt spekter av både gode og mindre gode karakterer i Gotham, all den tid altså Bane ikke er interessant nok i lengden.

Anne Hathaway spiller den mystiske tyven Selina Kyle, mer kjent som Catwoman, og det er simpelthen ikke mulig å bli sint eller irritert på den dama! Hathaway bringer nesten alene en levende karakter inn i filmen med sin katte-versjon, og hun er for eksempel den eneste som tilfører litt lekenhet i humor, vidd og friskhet, resten er stort sett dørgende svart og dystert.

Det går vel rett og slett nesten ikke an å lage en film(serie) om en tegneseriefigur, med alle hans fargerike motstandere og allierte, såpass lite tegneserieaktig som Nolan gjør. Dette er mye mer tett opp under fullstendig realistisk drama enn hva de fleste superheltfilmer pleier å være. Det finnes nærmest ingen overnaturlige elementer i Nolans Batman-univers, noe som har både sin styrke og svakhet da dette tross alt fremdeles er basert på en tegneserie. Greit nok at Batman er den mest menneskelige superhelten, uten superkrefter og spesialegenskaper, men Nolan har i tillegg altså valgt å dra ham enda nærmere bakken som menneskelig og sårbar. Et vel så bra eksempel på denne realistiske tilnærmingen er Selina Kyle/Catwoman, som ikke engang kalles for kattekvinnen i løpet av hele filmen, noe som ytterligere viser at også hun blir fremstilt som nærmest et helt vanlig menneske. Mystikken er slik litt borte, på et vis.

Følelser av at regissør Nolan har skrelt bort bittelitt for mye av originalkarakterene kommer fort sigende og de som virkelig skulle stukket seg ut gjør det rett og slett for lite og for tamt. Både Joseph Gordon Levitt, Marion Cottillard og Tom Hardy får da virkelig ikke skilt seg særlig mye ut eller mye å spille på her!

På den annen side er det jo nettopp denne måten å vise oss Gotham og dens figurer på som gjør Batman-filmene så harde, mørke og minst like skremmende som enhver mer renere spenningsfilm. Tilnærmingen av sluttscenarioet i filmen er for eksempel svært så skremmende, og linker, bilder og tanker tilbake på diverse virkelige terrorangrep og jævelskap i USA kan fort flimre foran øynene på deg. For å sette det litt på spissen så kan Banes galskap sies å være fullstendig reelt, om ting kommer i hendene på de rette personene. Det er dette som gjør også ”The Dark Knight Rises” så mørk og skremmende i all sitt gravalvor, realistiske fremstilling og virkelighetsnære setting. Det må være fælt å se denne filmen om man bor i New York!

Der ”Batman Begins” og ”The Dark Knight” var mer innviklet, utfordrende og hadde mer sidetråder i handling og karakterer, der er ”The Dark Knight Rises” altså enklere å henge med i, vel og merke om man vet historien til karakterene, hvem han og hun er, og så videre. Man blir ikke like utfordret mentalt som i de to første filmene og den umiddelbare følelsen av å ville se filmen om igjen med en eneste gang er ikke like tilstede.

Igjen kommer den mørke brummende skumle musikken til Hans Zimmer og James Newton Howard godt til sin rett! Den er liksom med på å definere hele filmserien og filmenes tunge dysterhet. Klipp og overganger kan enkelte steder virke litt grove og slurvete, noe som imidlertid sikkert bare er Nolans måte å klippe på. Verre er det med enkelte nærkampscener, for eksempel med Batman. Her kan man nesten se tydelig hvor koreografert slossescenene er, at den ene soldaten står klar og bare venter på å angripe Batman etter at mannen foran ham er slått ned i bakken. Hvorfor angriper ikke flere samtidig? Er dette troverdig og naturlig? Hvorfor skyter ikke de andre soldatene/politimennene mens de kan? Og så videre… Kampscenene til Selina Kyle er det mer stil over, men også her mangler det litt snert og troverdighet. Det passer liksom ikke at Kyle legger en stor politimann i bakken, uten å synbart anstrenge seg. Selv med sine fingerspissteknikker kommer ikke ting godt nok frem i de kjappe scenene, og hun har jo heller ikke har noen superkrefter, så hvordan klarer hun det?

Tar vi for oss slutten så føles også denne litt enkel, en slutt som er helt grei, og som jo lukker historien og karakterene tilfredsstillende. Morsomt er det også at Nolan klarer å innlemme mang en kjent Batman-karakter, uten å røpe for mye her! En ting Nolan imidlertid ikke bruker mye tid på er følelser og relasjoner mellom karakterene, annet enn helt enkle elementære småting, slik også blant andre regissør Ridley Scott kan være iskald i sine filmer og karakterer. Verden holder på å gå under i ”The Dark Knight Rises”, men vi får ikke se en eneste forskrekket og fortvilt innbygger eller familie på slutten, og nesten den eneste som viser følelser er butleren Alfred. Filmen blir ikke akkurat mindre kald og hard av slikt!

”The Dark Knight Rises” er til syvende og sist fremdeles et høyt hode over tradisjonell amerikansk spenningsfilm! Skal man være kritisk så føles filmen litt mindre frisk, leken og interessant enn spesielt ”The Dark Knight”. Elementer som flate og mindre interessante karakterer virker litt for mye som fyllmasse, og enkelte raske klipp og tekniske løsninger virker uforståelige. Dette får vi legge i ”tilgitt”-bøtta til Nolan, for det er likevel så mye imponerende i hans enorme og skremmende scener og scenarioer at man umulig kan la være å bli revet med! Det er en skremmende realistisk tilnærming i Nolans Batman univers som også knytter det hele til vår egen virkelighet, noe som løfter filmen ytterligere. Tro mot Batman-karakterene er han da også, selv på sin egen veldig stiliserte og menneskeliggjorte måte. Dette er alt i alt skyhøy standard i mange ledd og intelligent og mektig underholdning av vår tid!