---

Ingress:
I 1800-tallets Frankrike kommer vi over eksfangen Jean Valjean som jaktes på i flere tiår av den nådeløse politimannen Javert. Valjean tar til seg den unge datteren av en fabrikkeier og deres liv endres for alltid.

Anmeldelse:
”Les Misérables” er den mest spilte musikalen i historien, sett av ikke mindre enn 60 millioner på verdens teaterscener. På 80-tallet kom nemlig den massive musikaloppsetningen av Victor Hugos roman fra 1862. Nå har regissør Tom Hooper, som vant Oscar i 2010 for sin ”Kongens Tale”, laget sin filmversjon av suksessen, et svulmende musikalsk epos som har fått en drøss med nominasjoner og priser allerede.

En musikal er dog en vanskelig sak å filmatisere… Formatet er i utgangspunktet alt for pompøst selvhøytidelig og ikke minst urealistisk med all sin mer eller mindre umotiverte synging. Som om ikke dette var nok så synges det 98 prosent av tiden i ”Les Misérables”! Nærmest all konversasjon, tankegang og følelser formidles med mer eller mindre synging, noe som lenge føles ganske slitsomt og selvsagt ikke minst fullstendig unaturlig. Når man så etter hvert har slått seg til ro med at hele filmen kommer til å være slik, ja da kan man endelig begynne å se litt mer saklig på det som utspiller seg på lerretet.

Et grep Hooper virkelig skal ha ros for er hans insistering på at skuespillerne skulle synge live i opptakene, noe som visstnok ikke er gjort tidligere innen filmmusikaler. Med dette i bakhodet er det enda mer imponerende det vi ser og hører i filmen, for, spesielt hovedrolleinnehaver Hugh Jackman har en sterk stemme og han er tydelig veldig musikalsk der han også ”snakkesynger” innimellom de mer voldsomme stemmesterke partiene. Vi blir nærmest like slitne av å se ham som det han selv må ha vært etter denne kraftprestasjonen!

Anne Hathaway som den tragiske skjebnen Fantine gir på sin side absolutt alt, pluss litt til! Hvis det er én filmgenre det på en måte er greit å overspille, ja så må det være i en slik musikal! Ikke et vondt ord om Hathaway denne gang dog, for hun er så til stede og synger også så knallbra at det bare er til å ta av seg politihatten og fattigmannsmössan for! Den ’over the top’-spilte ”I dreamed a dream”-scenen lukter Oscar så det stinker, lik det eller ikke!

Eddie Redmayne (”My Week with Marilyn”) synger også fletta av skeptikere må nevnes, sammen med både unge og gamle i mindre roller. Sterkt og bra!

Store stemmer og inderlig skuespill til tross. Ikke alle er like heldige og naturlige som syngende skuespillere. Vi får i starten fysisk vondt av å se Russell Crowe presse ut sitt manus, mens Sascha Baron Cohen og Helena Bonham Carter er mer avslappet og tross alt har gjort det før, i Tim Burtons ”Sweeey Todd”. Man har i store deler av filmen litt vanskelig for å engasjere seg så veldig sterkt i karakterene, i og med det overflatiske musikalformatet. Spesielt gjelder dette birollene som i hvert fall blir nokså grunne i det store og hele.

Det hjelper heller ikke at mange av sangnumrene er langdrøye og uinteressante rent musikalsk. Regissør Hooper har dessuten ikke gjort det lett for utolvmodige sjeler i blant oss, for her kommer både to og tre treige uthalende ballader etter hverandre, gjerne også repeterende i tema og innhold. Alt for mye bruk av nærbilder på ansikter kunne også med god mer varierende fordel blitt zoomet mer ut til oversiksbilder.

Men, ”Les Misérables” treffer imidlertid knallgodt der det tross alt gjelder mest, i de mest emosjonelle og storslåtte scenene og episodene i hovedkarakterenes liv. Her svulmer ting opp, både filmspråk, pasjon og sangstemmer, noe som gjør at man skal være temmelig umusikalsk og iskald om man ikke rives med!

Det er selvsagt en klassisk udødelighet over hele historien her, et sikkert kvalitetstegn på at en historie, og musikal, kan leve evig. Det er som sagt en vanskelig film på flere måter, delvis på grunn av det kunstige og anstrengte musikalformatet som skiller dette radikalt fra hva vi ser på som naturlig på film i dag, delvis også fordi mens noe slik blir latterlig overhøytydelig, ja så er det likevel så helhjertet inderlig og sterkt levert. Det hele er egentlig som en klassisk velspilt cheezy klisjé, elsk og hat på én og samme gang! Hooper har slik gjort hva han kan med et egentlig ganske så tynt og klassisk enkelt drama. At det kun synges, og ikke snakkes i lengre partier, understreker hvor lite det faktisk er å snakke om i denne historien.

”Les Misérables” er en klassisk overhøytydelig og gravalvorlig historie som er vanskelig ikke å le ufrivillig av innimellom. Den er slik ikke den enkleste og letteste musikalen å bli introdusert til, om man ikke har sett en filmmusikal før. Som film er den dog delvis klassisk flink gutt, med Hoopers pene, enkle, tydelige og konservative gammeldagse lite vågale stil, men delvis også imponerende rå, energisk og følelsesladet ekte og tilstede. Man har fått med seg kvalitetstunge skuespillere som har både sjarm, talent og ikke minst musikalsk tynge i stemmer og gehør til å løfte det hele tungt opp.

Enten man liker eller ikke liker dette musikalske hjerte- og smerte-maset rundt de miserable, dette er en mektig filmopplevelse og det gjennomgående temaet i ”I dreamed a dream” kommer til å ha deg når du forlater kinosalen, uansett!