Regissør M. Night Shyamalan ble verdenskjent igjennom den skamroste og elskede thrilleren Den sjette sansen tilbake i 1999. Selve juvelen i denne også ellers så oppslukende og spennende filmen, var den store plottwisten i slutten. I ettertid ble dette Shyamalans store kjennetegn og “auteur-trekk” som regissør.

Allerede fra oppfølgeren av i Unbreakable (2000), viste imidlertid regissør, produsent og manusforfatter Shyamalan at det å skulle makte å hoppe etter sin egen hitdebut, skulle bli vanskelig. Ikke bare måtte han levere sjokkerende vendinger på samme nivå - han måtte også klare å stå inne for dem. De etterfølgende filmene, som Signs (2002), The Village (2004) og The Happening (2008) var alle både smått spennende, fascinerende særegne og mye til, men selve twisten(e) var det liksom som om Shyamalan slet med. Det var noe med at logikk, troverdighet og det at han gjerne tråkket over i det overnaturlige landskapet, var med på at den indre filmlogikken rett og slett bare ikke hang på greip. 

Regissøren skulle aldri klare å kvitte seg med forventningspresset rundt sin særegne "Shyamalan-twist", og i film etter film ble han av både kritikere og publikum ofte dømt nettopp etter dette - ville han klare å lure oss, igjen? 

Når han i år, med sin 13nde film etter Den sjette sansen, serverer oss actionthrilleren Crap, unnskyld... Trap, kan det være interessant å se litt nærmere på Shyamalan, hvordan han har utviklet seg, og ikke minst - har han fremdeles evnen til å overraske og lure oss?

Trap broke my brain!

NB: La meg bare først starte med å si klart og tydelig at fra og med her, vil handlingen i Trap spoiles, og følgende være mest for dere som faktisk har sett filmen. 

Pappa Cooper og tenåringsdatteren Riley drar sammen med 20.000 hylende fjortiser på konserten til artisten Lady Raven, spilt av Shyamalans egen datter Saleka Shyamalan. Til forskjell fra den kjente Shyamalan-twisten, som vanligvis kommer sent i filmene hans, avsløres det tidlig at pappa Cooper er en ettersøkt seriemorder (The Butcher) som politi og FBI har til hensikt å fange nettopp fordi de vet at han skal på denne konserten (!).

De forsøker derfor å lukke den enorme arenaen hermetisk, samtidig som de leter etter ham, der inne. Politiet vet nemlig ikke hvordan morderen ser ut - de vet bare at han skal være der, fordi Coopers kone har “hjulpet” politiet med dette hintet ved å plassere en bit av konsertbilletten hans, på hans siste åsted. Konen hans, Rachel, har nemlig lenge mistenkt at ektemannen nettopp er seriemorderen The Butcher, og vil forsøke å hjelpe politiet, uten å bli for mye involvert. (At hun ofrer datteren sin i denne aksjonen er en annen sak dog, som vi skal komme mer tilbake til)

Etter å ha sett Trap fikk jeg et akutt behov for å snakke om og skrive om opplevelsen. For altså... var det bare jeg som var blitt gal? Hadde jeg fått små drypp underveis i filmen? Sovnet jeg av, innimellom? Allerede etter en halvtime vasset hjernen min liksom i en graut av spørsmål, den forsøkte å orientere seg i utallige ulogiske hendelser og detaljer. Eller, som en youtube-video så passende beskriver opplevelsen - "Trap broke my brain".

Shyamalan føles nemlig å lage film for, unnskyld uttrykket - late hjerner. Ikke for å snakke ned publikum og folk som liker filmene hans (noe jeg selv også langt på vei gjør), men fordi han virker som å ikke engang lenger å bry seg om alle bruddene i logikk, narrativ og klassisk fortellende filmfortelling. Da er det ikke fritt for at man som publikummer underveis føler han rett og slett ser ned på vår intelligens. En annen forklaring er det nemlig vanskelig å finne. Hvorfor skulle han ellers ikke gidde å f.eks instruere skuespillerne til å reagere troverdig her og der? Jo, selvsagt fordi han ikke kan la dem gjøre det, for da kollapser jo hele det tullete plottet hans, allerede de første fem minuttene!

Et godt eksempel her er karakteren Jamie som jobber i merch-bua i arenaen. Jamie forteller Cooper alt i fra et hemmelig kodeord han har fått av politiet, han blir frastjålet et viktig og vesentlig adgangskort, han tar med seg Cooper backstage, ja gir ham til og med en papirkniv, bare sånn får å “øke spenningen”. Med andre ord - hadde ikke Jamie blitt skrevet så dum, snakkesalig, naiv og blåøyd, hadde handlingen i Trap kollapset allerede her.

Dette er ikke bare lat manusskriving - det er et av filmmediets aller største synder, i hvert fall sett i forhold til klassisk fortellende stil og tradisjon. Det er slike ting som, heldigvis, har forbedret seg kraftig opp igjennom filmhistorien, hvor filmatisk realisme, inkludert måten karakterer oppfører seg på, har blitt mer og mer troverdig. Men nei, ikke for Shyamalan. Han hopper åpenbart glatt over slike ting, og gir rett og slett bæng.

Beleiligheter i fleng, og psykologisk eksperimentering

Karakteren Jamie er bare et av mange eksempler på mye av det samme - ulogiske handlingsmønstre fra karakterer, lite troverdig oppførsel, og ikke minst alle beleilighetene for Cooper som skjer underveis. Cooper kunne allerede de første minuttene i filmen risikert å bli tatt, bare fordi han åpenlyst kikker så skeptisk på alle politifolkene og vaktene i bygget. Han skiller seg lett ut i kraft av å være en høy mann blant tusenvis av små fjortiser og ser ut til å nesten med vilje gjøre ting som i virkeligheten ville dratt oppmerksomheten mot ham, i scene etter scene. Gjør han det med vilje? Nyter han det, som en kattens lek med musen? Meget mulig, men det gir i så fall ingen mening, all den tid han tross alt forsøker å komme seg bort fra arenaen, usett. Men altså likevel - ikke søren om en eneste av vaktene får øye på ham, underveis. Snodig. 

Listen over troverdighetsbrudd i Trap er lang, og her er bare noen av snodighetene: 

* selve konserten foregår åpenlyst på dagtid, siden det også er lyst hele resten av filmen. Dette er i seg selv veldig rart, og virker ikke troverdig, så… hvorfor er det gjort slik?

* artisten Lady Raven hadde aldri blitt sendt ut slik, alene i limousinen etter konserten, uten vakter eller noen bekjente rundt seg. Likevel skjer dette. Hvorfor? 

* Cooper dytter en dame ned en trapp i arenaen, uten at noen av de hundrevis av folkene rundt ser det eller reagerer. Really?! Og - hvorfor tar han en slik oppmerksomhetstiltrekkende og farlig sjanse? 

* noen vakter fra FBI presterer å røpe planene og agendaen sin til Cooper. Virkelig?!

* Cooper fikler flere ganger med å sette inn en ørepropp i øret for å høre samtalene over politinettet, uten at datteren hans, som er rett ved hans side, noen gang legger merke til den store, lyse ledningen og øreproppen. Jøss…! 

* hvor blir det av limousinsjåføren etter det som skjer hjemme hos familien til Cooper? Rundt limousinen står det både mange politifolk og naboer og glor, men ikke søren om noen av dem ser at sjåføren forsvinner og blir byttet ut av og med Cooper! Fordufter han i luften?

* mye av samme mystiske fenomen skjer også litt senere, når Cooper må stoppe limousinen i en folketett gate, omringet av folk. Likevel er han plutselig utenfor bilen, og klarer å fordufte i folkemengden. Hva skjedde?!

* kona til Cooper, Rachel, mistenker altså mannen for å være The Butcher, og leder politiet til ham ved å plante konsertbilletten. Men hvorfor gjøre det så tungvint?! Hvorfor risikere denne giga-aksjonen på en giga-konsert, attpåtil hvor også deres felles datter er med?! Hun, og politiet, kunne da langt lettere, billigere, og safere, forsøkt å ta Cooper hjemme, eller et annet langt mer nøytralt sted. Hun kunne f.eks bare tipset politiet, anonymt. Enkelt. 

* på slutten, omgitt av et titalls tilskuere, klarer Cooper å brekke av en spile på en sykkel, uten at (igjen!) ingen verken ser, hører eller legger merke til dette!

Hele filmen kunne dessuten ha veltet allerede i starten, om bare én politimann hadde lagt merke til når Cooper f.eks stjeler en walkie talkie (uten at han kaster et eneste blikk på haugen med politifolk bak seg, for å se om noen ser ham), at Cooper er på steder han ikke skal være, osv.

Som en magiker kommer han seg usett ut av rom, og har en datter som riktignok stusser litt over pappas rare oppførsel, men selvsagt aldri ser ham gjøre rare ting i riktig øyeblikk. Av en eller annen grunn er det som om Shyamalen forsøker å fremstille Cooper både heldig og smart, på måten han oppfører seg og klarer å vri seg unna, mens Coopers hell i realiteten skyldes beleilighet etter beleilighet, overdreven urealistisk flaks, samt så dumme folk at man som seer blir fornærmet underveis. Hva får Shyamalan til å fordumme oss seere slik? Er det bare ren egoisme? Tenker han såpass dårlig om folk rundt seg?

Er vi en gjeng med ukritiske sauer?

Hele historien i Trap hviler med andre ord på:

1 - at folkene rundt Cooper er stokk dumme, blinde, døve og supernaive.

2 - at beleiligheter inntreffer hele tiden og alltid går Coopers vei og i hans favør.

3 - at publikum sluker dette rått, slår av hjernen underveis, og attpåtil syns dette er (jeez!) helt greit! 

Det er som om Shyamalan bevisst river ned mye av det filmmediet har lært, blitt vant med og opparbeidet igjennom filmhistorien, med filmisk realisme, indre logikk, menneskelig naturlighet på lerretet, flytende og logisk kontinuitet, m.m. Det er som om man som tilskuer blir gal underveis. Driver han et psykologisk eksperiment med oss, eventuelt - har han vært på syretripp underveis i prosessen, som en youtuber interessant nok mistenker ham for?!

For, noe av frustrasjonen med Shyamalans filmer er, og da spesielt med denne Trap, at man blir usikker på om all denne ulogikken, alle plotthullene, og de menneskelige og karaktermessige sløvhetene er bevisst og tiltenkt med vilje, og/eller om de skyldes sløvhet, ignoranse og en gi-faen-holdning fra Shyamalan. 

Enten det er den ene eller andre årsaken - hva vil han med denne ene eller andre tilnærmingsmåten? Forsøker han å lure oss? Tror han at han skal klare å lure oss? Eller, er han fullstendig klar over alt rotet i filmene sine, men bare selv driter loddrett i det? Hvorfor vil han i så fall fordumme oss publikum slik? Hva får han selv ut av det? Slike spørsmål dukker opp i hjernen vår underveis, og gjør at man føler man får små drypp og slag utover i filmen.

En fordekt konsertfilm?

Det kan være fristende å se alle disse logiske bruddene og den hensynsløse narrative fremgangsstilen som et alibi for å rett og slett aller mest bare ville lage en konsertfilm av sin datter, som altså også er artist i virkeligheten. Trap er allerede av mange kritisert for å egentlig fremstå som en fordekt konsertfilm, vel så mye som en thriller. Uttrykket “Nepo baby” (nepotism baby/fordelaktig situasjon), er blitt brukt, og henviser til at Saleka er datter av en berømt regissørfar, og slik får “gratis” promotering som artist igjennom filmen slik. 

Men til å være en såpass stor stjerne som Lady Raven fremstilles som, fortsetter ulogikken å renne over filmen i måten Cooper klarer å isolere henne på nede i garderobene, for ikke å snakke om at han klarer å få henne alene med på å kjøre bort i limousinen.

Den godeste Lady Raven kunne imidlertid glatt ha ropt til en av de mange nære vaktene om hjelp underveis, for Cooper gir aldri uttrykk for at han har noe våpen på seg, noe han jo heller ikke har. Cooper truer riktignok med å sette igang en gassing av et gissel via mobilen sin, men denne har han på flere steder godt nedi bukselommen og en bevæpnet vakt ville raskt kommet ham i forkjøpet, tatt situasjonen på arenaen i betraktning.

Filmens siste del forsøker å etablere Saleka som skuespiller også, uten at undertegnede ble særlig imponert. Det er dessuten noe med at når barn av berømte foreldre blir satt rett inn i en slik rolle og setting, ja så må de liksom overbevise ekstra, kun i kraft av dette. 

En meget pen kalkun

Trap er en type film som i utgangspunktet aldri hadde gått igjennom selv Hollywoods klisjébefengte og sikkert etter hvert tungt AI-etablerte manussystem. Irrøde alarmer hadde slått ut på dataen i tide og utide, være det seg plotthull, kontinuitetsbrudd og troverdighetsproblemer både her og der. En oppegående manusforfattere hadde med andre ord aldri sent inn et slikt manus, og måtte eventuelt ha skrevet det kraftig om, for å få troverdighet blant produsenter. 

Men ikke Shyamalan dog. Han skal visstnok ha produsert og selvfinansiert filmen, noe som kan forklare noe av grunnen til at en film som dette i det hele tatt er laget og altså “slapp igjennom” systemet. Trap skal dog ha følgende - den må være en av de peneste kalkunene på veldig lenge. Selv om særlig konsertscenene er noe stive og statisk repeterende i vinkler, bildeutsnitt og slik (noe som selvsagt kan forståes ut i fra den enorme mengden statister og eventuelt dyr CGI man ellers måtte ha brukt), så ser filmen veldig bra ut rent teknisk og audiovisuelt. 

Til slutt kan vi også omtale Trap som Shyamalans kanskje aller ærligste film. For den er jo dønn ærlig på den måten at han ikke gjemmer seg bak overnaturlige elementer, som i mange av hans andre filmer. Trap er " realistisk" på overflaten, selv om den knaker, brister og tryner så det synger, nærmest annet hvert minutt. Men Shymalan har altså gått bananas denne gang, og virker ikke engang å bry seg (lenger) om alle bruddene, bristene og plott- pg logikkhullene. Dette oser det ærlighet av, i det minste.

M. Night Shyamalan synes derfor med Trap å ha kommet til et punkt hvor han er stolt over å ha laget en helt vill film, og slik nærmest har skapt en helt egen Shyamalan-stil, ikke bare med den kjente Shyamalan-twisten, men nå også altså i en skamløs gi faen-holdning til etablerte fortellerstiler, form og tradisjon. 

Det er derfor litt oppsiktsvekkene at jeg ser Trap ikke er så slaktet som en slik takrasfilm ellers garantert ville ha blitt. Har verden blitt så vant med Shys plothull, hinsides troverdige, urealistiske historier, at man ikke lenger gidder å kritisere ham? For selv mange kritikere ser ut til å blitt med på leken, noe som for undertegnede er fascinerende å se.

Misforstå rett - det er mye morsomt, underholdende og oppslukende med Shys filmer, og jeg kan til nøds forstå dem som også klarer å se det humoristiske ved Trap også. Paradokset er bare at ingen av de hoderystende tingene i filmen er ment å skulle fremstå humoristisk, og forblir derfor som små mysterier nærmest kun Shy selv kan forstå. Hadde disse med andre ord blitt tydeliggjort som humor, satire og/eller genrelek, ja så kunne man fort ha ledd med. Men med Trap tar han ting altså så til de grader til et nytt selvhøytidelig og seriøst (bunn)nivå, at jeg stusser på hvorfor så få kritikere ikke ser det, eventuelt ikke “gidder” å plukke fra hverandre filmen hans.

Trap, is crap

For faktum er jo at ingen, ingen, regissør i verden hadde fått gjennom et slikt manus, laget og finansiert en film som Trap i denne skalaen, hadde det ikke vært for Shyamalans kjente navn og selvfinansiering.

Man lærer tidlig i livet at man ikke skal ta det man ser på film på 100% på alvor, og kanskje spesielt gjelder dette for overflatisk Hollywood-film. Men Trap tar denne erkjennelsen til et nytt nivå, hvor det å se filmen blir som en øvelse i svært mye, blant annet i pusteteknikk (pust med magen!), en øvelse i å forsøke å blokkere hjernens intense rop om ulogikk, stokk dumme folk og masse annet irriterende, samt en øvelse i å la være å rive av seg håret underveis.

Så... er M.Night Shyamalan en sadist som elsker å fucke med hjernen vår? Jeg begynner nesten å tro det, samt å forstå det. For han er jo garantert fullstendig klar over at annenhver bilderamme har ulogiske ting i seg, med mer, og ergo lager han filmene sine slik, bevisst, den utspekulerte fyren.  

Shyamalan tar en grunnidé, og bryr seg ikke om hvordan denne utføres, legges frem for oss, og løses, rent fortellerteknisk. Idéen skal han liksom søren meg uansett utføre, være det seg logikkbrudd og plotthull i fleng, underveis. Slik blir det både hoderystende og fascinerende underholdning av, dét skal han ha!

Trap er like fullt en skamløs lek med antirealisme, en collage av provoserende, hjerneforvirrende små og store irritasjonsmomenter som kanskje, bare kanskje, derfor gjør den til en fremtidig kultklassiker. Men da må man først gå med på at Shy bevisst driter i oss publikum og krysser grensene, men også uten at det nødvendigvis blir særlig spennende eller medrivende av den grunn. Men frem til dette eventuelle punktet, og frem til hjernen min har fått roet seg, heller jeg nok langt mer mot de som mener dette er en oppvisning i lat filmskriving, en egosentrisk registil, samt holdninger overfor filmmediet som provoserer negativt, mer enn positivt. Man blir ikke nødvendigvis genial, bare selv om man skiller seg ut. Med andre ord - Trap, is crap.