---

Terningkast:


Ingress:

Tidlig på 80-tallet vil norske myndigheter bore etter olje i Nordsjøen. En av de som vil være først på bunnen av havet er Petter (Aksel Hennie), og han bryr seg ikke om prisen han må betale for å være førstemann. Men det skjer en ulykke på bunnen av havet, og Petter blir besatt av tanken på å finne ut hva som gikk galt.

Anmeldelse:

Norsk film har tyngre satsning om dagen. Regissør Erik Skjoldbjærg står i spissen for hele den norske filmhøsten, med filmen som handler om starten på den norske oljesagaen. Selvfølgelig med Aksel Hennie som hovedrolleinnehaver, og produsentene av suksessfilmen «Hodejegerne» på slep. Resulatet er blitt en skarp thriller med høyt tempo, men filmens historiegrunnlag er dessverre det som feller den. Hvorfor? Fordi det er altfor lite av det.

«Pionér» fokuserer veldig mye på å fortelle en spennende historie. Den utelater dermed det jeg ønsker å se mer fra, og det gjør litt vondt i filmsjela. Ofringen, som gjøres ved å la mer historie rundt oljeeventyret i Nordsjøen ligge for å fokusere på konspirasjonene rundt, er et rent vanvidd. Det positive er at det selvfølgelig skaper en vilt tettpakket thriller som ikke gir rom for å puste. Bokstavelig talt.

Puste har jeg nemlig vondt for i mange scener. De nydelige undervannsscenene inneholder stor fare for klaustrofobi, som kan virke litt snodig med tanke på de enorme åpne områdene som faktisk er under vann. Men det er jo under vann! Det blir en rød tråd gjennom hele filmen som skaper en intens følelse i mange scener. Petter, som spilles meget godt av Aksel Hennie, er ofte trengt opp i et hjørne - både fysisk og psykisk - uten noen veier bort, og det er rene definisjonen på klaustrobi. DEN følelsen smitter over på meg, og dermed er det lettere å følge og forstå hva Petter føler.

Avslutningsvis vil jeg si at Hennie langt i fra er den eneste som spiller godt her. Bare ved et par anledninger – ja, når Ane Dahl Torp er foran kameraets linse – sliter jeg med å leve meg inn i filmen. «Pionér» er noe så sjeldent som en norsk film hvor man ikke føler at skuespillet er påtatt, og det er en bragd jeg gjerne ser oftere. Det er ikke stivt og anstrengt, og jeg elsker det. Det skaper en fantastisk ramme rundt en sterk thriller. Om den ikke er akkurat den korrekte dramafilmen jeg hadde håpet på, spiller ikke så stor rolle. Som thriller satt i til et spennende og ekte miljø, er den omtrent perfekt. «Hodejegerne», «Kon-Tiki» og «Max Manus» kan ta seg en bolle! Jeg har en ny favoritt på den norske storfilm-himmelen.