---

Terningkast:


Ingress:

En av Hollywoods mest hardtarbeidende menn er den digre ex-wrestleren Dwayne «The Rock» Johnson. Jeg synes jeg ser ham i omtrent alt som kan krype og gå av franchiser og store blockbustere nå om dagen, og her har han tatt fatt på nok en spilladapsjon, slik som han gjorde da han spilte en av hovedrollene i den mindre vellykkede «Doom». Denne gangen lykkes han mye bedre.

Anmeldelse:

Når et mislykket forsøk ute i verdensrommet sørger for en eksplodert romkapsel, faller restene av forsøket ned på forskjellige steder. De dyrene som kommer i kontakt med gassen fra dette avfallet ender opp med på å bli digre monstre som alle er på vei mot et signal midt i Chicago. Det er kun én mann som står mellom de forvokste dyrene og total ødeleggelse; Davis Okoye (Dwayne Johnson).

Det er sjeldent jeg sier nei takk til en real blockbuster-film. Og når filmen røsker tak i nostalgiens dype røtter ved å gjøre film ut av et spill jeg spilte som liten på min fantastiske Commodore 64 for 30 år siden, er innsalget gjort på egenhånd. I den andre delen av vektskålen finner vi Dwayne Johnson, som jeg enda har til gode å virkelig nyte når han gjør sin «greie» på skjermen. Det er ikke skuespiller av rang vi har å gjøre med her, så det er som oftest en viss type rolle og en viss type film man forventer når den tidligere wrestleren er å finne i filmer.

Dette er så absolutt en rolle som kler Dwayne Johnson utmerket, men med ham i rollen så sliter jeg med å virkelig leve meg inn i universet som filmen introduserer meg for. En annen skuespiller av høy klasse kunne kanskje visket ut barrieren mellom filmuniverset og den virkelige verden, og det er litt av det som er problemet med denne filmen. Som ren spilladapsjon synes jeg filmen gjør det veldig godt. Jeg får faktisk en følelse av det jeg husker fra tiden jeg sløste bort på å knuse bygninger i diverse storbyer, og jeg synes oppbyggingen mot det uunngåelige er såpass stødig at jeg synes filmen overgår det jeg hadde forventet av den.

I dagens filmer er det blitt ganske vanlig å kjøre på med spilletid i overkant av to timer. Denne filmen har «kortet det ned» med omtrent et kvarter, noe jeg synes filmen får gjennomgå for. Jeg hadde nok foretrukket et lite kvarter til med spenningsoppbygging gjennom å presentere monstrenes utvikling og introduksjon på skjermen. Gorillaen får tid, ulven får litt mindre tid, mens sistemann er nødt til å vente til den dukker opp i Chicago. Det er nok klippet bort og nedprioritert med tanke på at vi ikke skal få for mye repetisjon, men jeg savner det faktisk når monsteret først dukker opp. I hvert fall med tanke på at jeg vet hvilke digre beist som skal prøve å fortære Chicago.

Det er litt mye rot underveis, samt en historie som ikke helt når opp til den standarden som superheltfilmer og andre digre actionfilmer leverer om dagen, men som ren spilladapsjon er faktisk filmen helt grei – kanskje en av de bedre jeg har sett. Det gjør likevel ikke filmen til en god film, og jeg blir ikke bergtatt like mye som jeg hadde håpet på. Og jeg har ikke engang tenkt til å komme inn på de mange onde menneskene i denne filmen. De har så lite troverdighet at jeg ble dratt helt ut av filmen hver gang de forsøkte seg på å stå foran kamera. Kanskje med unntak av Jeffrey Dean Morgan, som faktisk gjør en brukbar figur i sin rolle.

Strammere regi, et manus som tok seg tid til skurkene/monstrene, og eventuelt en bedre og tilspisset seriøs versjon av Dwayne Johnson ville halt dette i land som en av de virkelig underholdende underdogene dette året. Men her er det altfor mye uforløst potensial til å kunne berge filmen.