I mange år har jeg hørt rykter om at det kanskje kan komme flere «The Matrix»-filmer. Den første tiden var det spennende og man hadde et lite håp om at man skulle få se en fortsettelse. Men etter hvert som årene har gått har også interessen dabbet av såpass at man heller slår seg til ro med den originale trilogien og hva den ga oss. Men så kom da omsider den fjerde filmen, til relativt lunken mottakelse både hos kritikere og publikum, og jeg merker allerede ved første actionscene at det skurrer.

Thomas Anderson (Keanu Reeves) jobber i et spillselskap og lever fortsatt godt på suksessen som kom med «The Matrix»-spillet som de ga ut for et par tiår siden. Men Thomas er ikke helt fornøyd med livet. Han går til en terapeut for å jobbe jeg seg gjennom et selvmordsforsøk og han støter stadig på en kvinne, Tiffany (Carrie-Anne Moss), som han drar kjensel på – mye grunnet at den ene spillfiguren i «The Matrix» virker å være basert på henne. Men så en dag begynner merkelige ting å skje og Thomas begynner å tvile på den verden han lever i. Hvem er disse menneskene som forsøker å få tak i ham, og er alt det merkelige som skjer kun vrangforestillinger eller finnes det et snev av realisme i dem? 

Det henger nok tungt over alle de involverte partene at de klarte å revolusjonere filmverden på en måte som fikk til og med de skallede til å få bakoversveis da «The Matrix» kom ut i 1999, men fikk litt pepper da oppfølgerne ikke levde helt opp til den første filmen. Jeg synes at «The Matrix Reloaded» hadde mye godt snadder visuelt og en dundrende nerve som fungerte utmerket, men at alt falt litt sammen da hadde malt seg opp i et filosofisk hjørne og måtte runde det av på en særdeles tanketung måte i den tredje og avsluttende filmen. Og så fortsetter de jaggu tankekverna med denne fjerde filmen som starter med en uvisshet om hva som skjer og hvor i tidslinjen vi befinner oss. Men det tar ikke sååå lang tid før vi har navn som Neo, Trinity, Morpheus og Agent Smith og blir kastet rett tilbake i kjent farvann. Eller... nesten da.. Med Keanu Reeves («Speed» og «The Matrix») og Carrie-Anne Moss («Jessica Jones» og «Memento») i hovedrollene får vi absolutt en vei inn i filmene igjen. Men jeg synes det er synd at ikoniske roller som Morpheus og Agent Smith ikke er gestaltet av de som gjorde filmhistorie tidligere.

«The Matrix Resurrections» er absolutt en severdig film for de som liker bråkete action, men den bruker litt tid på å komme i gang og den lider svært mye av å virke som en start på en ny trilogi. Det er også såpass mye som henger i løse luften når filmen når slutten. Men det skal den ha. Sluttscenen gjennom byen er tøff og såpass spenstig at den klarer å lande filmen og dra minnene tilbake til det som gjorde den første filmen så underholdende. Det er nok litt for mange småscener og ting som skjer som hviler på suksessen fra tidligere bragder, og jeg hadde kanskje forventet at de gjorde noe helt nytt, men først og fremst er det gøy å se Keanu Reeves, som for øvrig spiller dårligere enn på lenge, komme inn i samme rammer som Carrie-Anne Moss. Man skal ikke hvile på nostalgi og jeg sier heller ikke at det holder i noe som helst grad. En film som tar opp tråden et par tiår etter bør kunne stå på egne ben, men her er det flere scener som virker som en ren blåkopi av ting vi har sett før – i samme univers!

Lana Wachowski står denne gang i ensom majestet bak både manus og regi. Tja, ikke helt alene med manuset, men uten søsteren som var trofast makker i de første tre filmene. Hun leverer en actionfilm som jeg synes er ganske stødig. Det er også en fest av film både for øyet i 4K, men også lydsporet er dynamisk drivende godt og serverer godbiter på rekke og rad. MEN alt i alt så er det ikke en suveren filmopplevelse og jeg faller ganske trygt ned på terningkast tre.