Kevin Flynn var en av Encoms beste unge programvareteknikere. Han jobber om natten, oppretter sin egen minnefil og begynner å lage et program for et videospill kalt ‘Space Paranoids’ og i perioden etter blir flere andre spill ble også laget. Men så dukker en annen programmerer opp. Det er Ed Dillinger. Han er ikke like ung og lur, men er svært listig. En dag går Flynn til terminalen for å lese filen sin, men da er den tom. Tre måneder senere tilbyr Dillinger Encom fem videospill som han påstår å ha laget. Dillinger har ikke en gang giddet å bytte bytte navn på spillene til Flynn som han tar æren for. Som følge av dette blir Dillinger forfremmet og han begynner med dette å klatre mot toppen der han ender som administrerende direktør.

Flynn bryter seg fysisk inn i Encoms systemer for å skaffe bevis mot Dillinger. Han hadde dog ikke tatt med i beregningen at sikkerhetsprogrammet Tron skulle stoppe ham. Master Control-programmet som styrer Encom bruker laseren mot Flynn. Da oppløses Flynn og han blir digitalisert og sendt inn i datasystemet. Der må han forøske kjempe seg tilbake til den virkelige verdenen. Da kommer det godt med alle timene som flynn har brukt i sin egen arkademaskinhall...

Filmen begynner med at det spilles et arkadespill, men man finner raskt ut at det er mer enn bare strålene som indikerer biler som kjører i stor fart man følger. Inni bilene sitter noen å styrer bilene og Sark er en av dem. Han blir omtalt som brutal og sadistisk i det han snakker med systemet. Da får vi også vite at Master Control har tatt noen flere militærprogrammer og det gjør at han kan ordne flere illegale kamper.

Igjen får man en kamp mellom det ‘onde’ og det ‘gode’. Det blir en reise man sent vil glemme fra den virkelige verden og inn i datamatrisens dimensjon der Master Control styrer. Da er det bare å håpe at Flynn som var med å skapte systemet klarer å lure det å finne en vei ut. Men veien mot frihet er ikke enkel og full av farer. Historien er med andre ord klassisk. Men til tross for dette er det innpakningen som står for den største magien rundt denne filmen.

Jeg har sett Tron en gang før og da likte jeg den ganske godt. Nå var tiden inne for å se om filmen fremdeles innfridde. Denne gangen ser jeg filmen på Blu-ray for første gang og det passet den fint til selv om grafikken ofte er veldig enkel og effektene er åpenbart dataskapt. Man får en veldig steril og ‘naken’ 3D i dataverdenen. Det må ha vært utfordringer å skape dette med skuespillere som blir sendt inn i digitale omgivelser med animerte drakter med skrikende sterke farger. Lyden er skikkelig solid, noe minner også litt om den typen lydeffekter som ble brukt også i Star Wars fra 1977.

Prosjektet rundt å lage Tron begynte helt tilbake på midten av 1970-tallet. Da ble regissør Lisberger fascinert av det tidlige video-spillet Pong. Han og produsent Donald Kushner begynte å forme et animationsstudio for å lage Tron som en helaftens animasjonsfilm. For å promotere prosjektet lagde Lisberger og teamet en 30-second animasjon av noen av karakterene. Etter dette bestemte Lisberger seg for å inkludere elementer av live-action ved siden av animasjonen også. Flere filmstudioer avviste prosjektet til Lisberger fikk napp hos Walt Disney Studios som gikk med på å finansiere og distribuere Tron.

Tron ble laget helt på begynnelsen av 1980-tallet. Filmen kom ut i 1982 og hadde svært innovative effekter for sin tid. Alt ser ut som et herlig modifisert og avansert dataspill som kunne tatt plass på tidlig 2000-tall. Noen ganger kan det for noen bli litt for mye av det gode, men dette blir også litt av sjarmen. Dette er herlig computer-sci-fi på sitt beste for sin tid. Disney tør å ta sjanser med denne filmen. For oss som digger fiktive dataeventyr, er dette ikke å kimse over. Det slår meg jo at noe slikt som dette burde man laget bedre med dagens effekter, noe man også forsøkte med Tron 2 i 2010 uten helt å naile den oppfølgeren annet enn at den er tro mot originalen.

Dette er dog ikke en film for alle. Den er nemlig noe sær og man må ha litt interesse for temaene som filmen tar opp og evnen til å se gjennom fingrene med tidlige effekter som ikke er ment å se troverdig ut. Man må med andre ord ha evnen til å leve seg litt inn i filmen på samme måten som alle i min barndom gjorde med pikselerte dataspillene som vi hadde det supergøy med. Tron er en film som forener to verdener. Faktisk er man mer på besøk i den digitale verden som den virkelige.

Tron var den første filmen som besto av datagenererte bilder i stor skala. Man får med det helt nye omgivelser og mange muligheter, selv om Tron ikke er overøst med detaljer. Vi drar inn i matrisen, nesten som en tidlig versjon av Matrix fra 1999. Man begynner litt å tenke på 1990-talls-kultfilmen ‘Gressklippermannen’ som også hadde mye tidlige dataeffekter, men selv om ‘Gressklippermannen’ er veldig interessant, føler jeg Tron er mye bedre gjennomført som film. Dette minner også litt om en voksen versjon av Disneys Rive Rolf fra 2012.

Tron tar opp ny teknologi der man oppløser ting og digitaliserer det og så kan datamaskinen legge molekylene på plass igjen. Vi får også debatten om kunstig intelligens. Et program kalt Master Control styrer systemet. De som vedlikeholder systemene uttaler at maskiner er bare maskiner og de kan ikke kan tenke. Da legger til at programmer snart vil lære å tenke for menneskene og da begynner det å bli skummelt. Informasjon skal også være fri. Med andre ord er det masse tanker og ideer som var svært forut for sin tid.

Konklusjon
Jeg ruller en svak femmer for en film som tilfredsstilte meg på flere måter. Effekter, type historie og det visuelle er på plass i en ganske original blanding. Alt beveger seg helt på grensen av hva som var teknisk mulig på 80-tallet. Skuespillet er også relativt solid for en slik film å være. Vi får en pur ung Jeff Bridges som stråler som en sol gjennom hele filmen. Manuset er ikke det beste med filmen, men det ser jeg litt gjennom fingrene med da alt det andre er på topp. Kan også nevne at filmen har oppnådd kultstatus og at den ikke ble nominert til Oscar for beste effekter fordi man mente at dataeffekter var å jukse.