Denne filmen tar for seg, og utforsker begrepet "intoleranse", og drar oss med inn i fire tidsepoker: Oldtidens Babylon, Jesus Krist tid, 1500-tallets Paris og moderne tid (noe som selvfølgelig betyr 1916). Filmen hopper frem og tilbake mellom de forskjellige epokene. Filmen viser oss, at det egentlig er ingenting som forandrer seg, i alle fall ikke i menneskers natur. Filmen gir ny mening til begrepet "Same shit, different wrapping!".

Dette må vel være en av tidenes mest storslåtte og mest fantastiske filmer. Den ligger i alle fall helt øverst på listen over de beste filmene, jeg personlig, noen sinne har sett. Regissør D.W. Griffith viser seg som en uhyre intelligent mann, som virkelig har gjennomskuet menneskets natur. På godt og, kanskje aller mest vondt. Quentin Tarantino ble på '90-tallet nærmest genierklært, og fikk mye oppmerksomhet på grunn av sin ukronologiske og originale måte å fortelle en historie på. Well, guess what?! D.W. Griffith gjorde dette allerede i 1916... Bare i mye større skala.

D.W. Griffith hadde allerede gjort seg bemerket med storfilmen "The Birth of a Nation" (1915). Et filmatisk storverk, som tøyde grensene for hva man kunne gjøre med filmmediet. Men selv om "The Birth of a Nation" viste at Griffith var et stort filmskaper-talent, fikk Griffith mye pepper for filmens innhold. Filmen fremhever Ku Klux Klan som en viktig del av utformingen av Amerika, og har derfor pådratt seg et stempel som rasistfilm.

Filmen "Intolerance" ble til, som et svar til alle som hadde kritisert det rasistiske innholdet i "The Birth of a Nation". Personlig mener jeg denne kritikken var en smule urettferdig, siden Birth of a Nation var basert på en bok av Thomas F. Dixon Jr. og ikke noe Griffith selv hadde snekret sammen.

Intolerance, er som sagt, en fantastisk film. Den er proppfull av samfunnskritikk, den umiskjennelige Griffith-sarkasmen (som jeg elsker) og ganske kraftige spark mot diverse samfunnslag. Bare litt synd at kritikken og sarkasmen, som regel, gikk over hodet på dem som den var rettet mot.

Det mest overraskende er hvor godt denne funker selv i våre dager, og at innholdet har en slags tidløs gyldighet. Og det er faktisk ikke så vanskelig å trekke likheter til vår egen tid. En fantastisk scene i denne filmen, som også oppsummerer Griffiths' særegne sarkasme, er som følger:
En ung kvinne, med en baby, har pådratt seg en ganske hard forkjølelse. I mangel på noe som lindrer, bestemmer hun seg for å kjøpe en halvflaske sprit. Vi befinner oss i årene like før forbudstiden i Amerika, og alkohol var da, i enkelte stater, strengt forbudt. Selvfølgelig er det noen som tyster, og hun blir fratatt sitt barn. Når hun senere drar for å besøke sitt barn, som nå befinner seg på en slags barnevernsinstitusjon, stopper hun utenfor og tenker "Ja, ja. Mitt barn er i gode hender", og drar hjem. I neste scene får vi se hva som foregår inne på institusjonen: Et barn som ligger forlatt og gråter, mens personalet fester og har det moro.

Det er ikke så veldig lenge siden det var i media om et politisk vedtak, som sa at hvis man ble tatt med marihuana i Norge, skulle man miste retten til sine egne barn. Tanken som slår meg er: "Same shit, different wrapping!"
Filmen ber oss om å betvile det offentliges ufeilbarlighet. Et tema med tidløs relevans. Men det er ikke bare handlingen som gjør dette til en suveren film. Filmen er også et visuelt mesterstykke. Her blir det nemlig ikke spart på noe.

Filmen viser en enorm filmteknisk utvikling fra Birth of a Nation, som bare kom ett år tidligere. I denne filmen er kameraarbeidet langt mer levende. Birth of a Nation er, i stor grad, basert på scener, filmet med stillestående kamera. Noe som gjør at Birth... til tider, kan føles en smule tørr. Denne derimot, er en svært levende og engasjerende film, som ruver høyt over både Birth... og andre samtidige filmer.

Filmen ble en total fiasko da den kom. Kanskje på grunn av den ukronologiske måten filmen var klippet sammen på, som folk rett og slett ikke forsto. Kanskje på grunn av spilletiden, som er på over 160 minutter. Filmen ble derfor omklippet og utgitt som to helt separate filmer, noe som selvfølgelig ødela hele budskapet.

D.W. Griffith lagde mange geniale filmer etter denne, og flere av disse byr på fantastiske filmopplevelser. Men siden filmen tapte såpass store summer, skulle han aldri prøve på noe så storslått som "Intolerance" igjen.

Hvis du har tenkt å se denne filmen, anbefaler jeg at du får tak i en digitalt restaurert versjon. For det finnes flere versjoner av denne på DVD, og en del av disse har blitt overført direkte fra gamle filmruller, så kvaliteten kan være så ymse. Du må kanskje ut med noen kroner ekstra for en remasteret versjon, men filmen er verdt det. Ved flere av de mer slitte versjonene, må man ha en god dose tålmodighet, og være flink med pauseknappen. For jeg har sett versjoner av denne, hvor filmrullene har vært såpass slitt, at tekstboksene er nærmest uleselige.

Noen vil kanskje rynke litt på nesen ved tanken på å se en stumfilm på over to og en halv time. Men ved å ekskludere stumfilmen, vil man gå glipp av- og berøve seg selv, for mange fantastiske filmopplevelser.

Det finnes mange geniale sider ved denne filmen, men det mest geniale er kanskje hvor godt den funker i dag, og hvor relevant den fortsatt er... 98 år etter at den ble laget.