---

Terningkast:


Ingress:

Den 16 år gamle Claude skriver en stil som vekker interessen til fransklæreren Germain. Stilen er en velformulert utlevering av hjemmet til Claudes klassekamerat. Mens Germain blir nysgjerrig på elevens litterære talent, oppmuntrer han Claude til å skrive stadig mer om det han observerer hjemme hos kameraten. Etter hvert blir læreren dratt inn i guttens skildring av livet innenfor husets fire vegger, og en rekke hendelser utenfor deres kontroll utløses.

Anmeldelse:

Den franske regissøren Francois Ozon er kjent for friske filmer som ”Potiche” og ”Swimming Pool”. Sistnevnte kan likne litt på hans nye ”I de beste hjem”, for også her er det klare thrillerelementer, dog denne gang også ispedd både humor, vidd og tungt drama.

Allerede fra fortekstene av oser det friskt av både tempo, stil og historie i denne filmen. Med klare og tydelige karakterer introduseres vi for personer som ikke nødvendigvis er nettopp tydelige i sine hensikter, men formidlingen av dem sitter som et skudd. Sterke skuespillere i hovedrollene bærer sine karakterer meget stødig og overbeviser oss.

I det som altså er som en engasjerende og medrivende dramafilm ligger det også både komedie- og thriller-elementer mellom linjene i historien, noe som gjør filmen både spennende og uforutsigbar. Man vet etter hvert heller ikke hva som er sant av det man ser og fortelles, og slik settes også vår egen fantasi, drømmer og bilder i hodet i gang.

Nettopp ungdommelig fantasi, drømmer og seksualitet er da også noe hovedkarakteren Claude formidler så godt igjennom sine fortellinger til læreren Germain. Etter hver vet vi ikke om han snakker sant, lyver for å tilfredsstille andre, og/eller manipulerer oss med sine observasjoner.

Selve historien er både svært variert, mangfoldig, smart og innviklet på en veldig intelligent måte. Det oser gjennomarbeidet manus og historie her, mens filmen som helhet sitter helstøpt fra start til slutt i Ozons stødige og dyktige regi.

Skal en sette fingeren på noe kan det være at filmen ikke føles så kjempefrisk, dristig og utspekulert som den kanskje kunne ha vært? I forhold til Ozons tidligere filmer er det blant annet overraskende lite nakenhet å skimte, muligens for å tekkes et amerikansk marked? Thrillerelementene blir heller aldri så spennende og dirrende som man kunne håpet på. Det blir litt som om linja er lagt på rent drama, og at sjanser innen humor og spenning er noe nedprioritert og flatet ut. Den sorte humoren og vår stadig glupske interesse for mystikken i historien er dog i aller høyeste grad noe herlig med denne filmen, men altså ikke utpreget tydelig. Mye ligger nemlig og smådirrer mellom linjene her, både innenfor manus, karakterer og det vi selv danner oss av mulige bilder i hodet vårt.

”I de beste hjem” appellerer både til kikkeren i oss, til ungdomstida og fantasiens spennende sfære. Filmspråkets drivende tempo, inkluderte MYE fransk kjapp dialog, gjør at denne filmen aldri blir kjedelig men stadig utvikler seg. Blandingen karakterdrama, forviklinger og vidd i humor kan minne mye om Woody Allens kjente språk, men Francois Ozon legger også såpass med mystikk og uforklarte elementer mellom linjene at man aldri vet hva utfallet blir. Kikkerelementet minner dessuten litt om den godeste Hitchcock, mens den helt store spenningen uteblir i dette likevel meget velregisserte og finurlig sammenskrudde karakterdramaet. Anbefales!