---

Ingress:
To bodybuildere surrer seg borti en utpressingsgjeng og et kidnappingsopplegg som går helt over styr. Handlingen er basert på den sanne historien om de vanvittige hendelsene rundt en gjeng personlige trenere i Miami midt på 90-tallet. Jakten på den amerikanske drømmen har vel aldri gått så galt som med disse karene.

Anmeldelse:
Denne historien er virkelig fascinerende sett i lys av de virkelige hendelsene. Men, regissøren heter da en gang Michael Bay, kongen av Hollywood-blockbustere og actionoverdoser som ”Armageddon”, ”Bad Boys” og ”Transformers”-filmene. Ingen av hans filmer har hatt direkte Oscar-materiale i manus eller handling, men action, ja dét skal mannen ha at han kan. Handlingen i ”Pain & Gain” er altså egentlig sykt interessant sett i lys av den virkelige historien om disse rakkerungene av noen mannfolk i Miami, men dramaet i historien blir nok likevel kraftig actionoppsprita i Bays ånd, selv om virkeligheten sikkert overgår det meste som kjent.

Bay skal dog ha for å forsøke å friske opp sitt stressende, masete og klassisk actionoverdoseuttrykk med enkelte overraskende og kule brudd i filmingen, klipp, slow motion, og alternative vinkler. Likevel blir dette som en slags soft-versjon av mye vi har sett tidligere av ”alternative” filmatiske uttrykk og resultatet blir i det store og hele ikke helt uforglemmelig der Bay prøver å leke litt stilfull auteur.

Den store underholdningsgleden i ”Pain & Gain” ligger i den svært uforutsigbare handlingen og fremgangen. Man vet aldri hva disse rusa, egoistiske og desperate glupske muskelbuntene finner på i neste scene. En annen side som virkelig er med på å heve både kvaliteten og kosefaktoren med filmen er at den tidvis glimter til med en overraskende herlig sort humor, befriende, satt opp i mot alle de (obligatorisk) kleine overtydelige onelinerne. Om man hadde kjørt mer i denne voksnere og mindre amerikanske humoren, ja da kunne dette fort blitt en Tarantino-kopi eller liknende.

Når dette er sagt, så er handlingen til tider så syk at det blir ufrivillig morsomt også slik sett, så det er faktisk en del å trekke på smilebåndene av her. Mark Wahlberg er svært dedikert og troverdig i rollen sin, selv om den ikke er blant hans mest sjarmerende akkurat. Det er også morsomt å se Dwayne Johnson i en mer myk rolle, selv om muskelberget får brukt størrelsen sin så det holder også denne gang selvsagt. Det er kult at karakterene drites ut slik de er gjort, i motsetning til om de skulle blitt gjort til noen kule eller helteaktige bad guys, anno for eksempel Tarantino. På slutten klarer Bay likevel ikke å styre seg, og Wahlbergs karakter blir dessverre littegrann glorifisert, noe han burde spart seg for, han er jo totalt motbydelig, ikke kul for pokker!

Som portrett av den amerikanske drømmen, hovmodet, griskheten, 90-tallet og alt det overfladiske i det amerikanske samfunnet er ”Pain & Gain” ganske morsom og interessant. Tidskoloritten fra 90-tallet er ikke alltid like tydelig og gjeldende, men enkelte godbiter får vi da i klær, hår, biler og musikk. At hendelsene i stor grad er sanne, i hvert fall i følge filmen, gjør det hele desto mer fascinerende.

Alt i alt er ”Pain & Gain” en litt overraskende god film til å komme fra en som vel aldri har laget noe annet enn overfladisk underholdningsfilm. Trolig ligger mye i at filmen ikke er så kvalmende selvhøytidelig som mye annet fra Michael Bay, men han har nok fått god hjelp av manusforfattere, med flere, noe som viser igjen på tidvis herlig humor, ville scener og all galskapen som utfolder seg. Ironisk nok blir også det hele litt vel mye i lengden, man blir sliten i hodet og i kroppen, og helheten burde vært kortet mer ned. Men, det ser i hvert fall ut som gjengen har kost seg, både foran og bak kamera. I hendene på en mer sikker og bedre regissør kunne dette virkelig blitt noe stort og uforglemmelig. ”Pain & Gain” lander sånn midt på treet.