Det burde vel strengt tatt være unødvendig med en større introduksjon av Night of the Living Dead. George A. Romeros udødelige lavbudsjettsklassiker, som definerte den moderne zombie-filmen, og som resulterte i et uendelig antall kopier. Dette er remaken.

Remakes er nå et velkjent fenomen, og populære som aldri før. Noen remakes ender faktisk opp med å bli veldig gode, mens andre igjen best kan beskrives som det reneste søppel. Andre filmer ender rett og slett opp med å bli helt oversett... Noe som er tilfelle med denne.

George A. Romeros' original fra 1968 er fortsatt en uhyggelig og stemningsfull film. Jeg elsker den filmen, men jeg kan ikke benekte at den hadde sine svakheter. Svakheter som en fan, (som meg) ikke har noe problem med å tilgi, eller bare overse. Men svakhetene som jeg kunne gripe fatt i fra originalen, blir på mesterlig vis tatt tak i, og rettet opp i denne.

Dette var Tom Savinis' første spillefilm som regissør. Og for en debut! Tom Savini gjør virkelig en mesterlig jobb. Savini har lang erfaring med film, men hadde tidligere jobbet mest innenfor special effects og makeup department. I senere tid har han også gjort seg gjeldende som skuespiller, og han har en tendens til å dukke opp i Quentin Tarantino og Robert Rodriguez sine filmer.
Han jobbet sammen med George A. Romero på de originale oppfølgerne til Night of the Living Dead; "Dawn of the Dead" (1978), som fikk en mesterlig remake i 2004, og "Day of the Dead" fra 1985.

Denne versjonen av Night of the Living Dead kom i 1990, en tid da populariteten til skrekkfilmer generelt, var på et absolutt bunnivå. Dette kan nok være en del av forklaringen på hvorfor denne filmen, i stor grad, ble forbigått i stillhet. Hadde denne blitt sluppet ti år senere, ville muligens historien vært en helt annen.

En bra remake, skal fungere for et publikum som ikke har sett originalen, samtidig som den skal være i stand til å overraske folk som er godt kjent med originalen. Og denne klarer begge deler... I fullt monn!

Kanskje zombie-filmer ikke er helt din greie, men når man ser denne filmen, oppdager man at dette kun er innpakningen. For hvis du legger merke til selve historien i filmen, så har den faktisk noe å fortelle oss.

Det er svært sjeldent det dukker opp en remake, som er like bra, eller klarer å overgå originalen. Mye fordi at en remake, alltid må konkurere med folks følelsesmessige forhold til originalen. Vi mennesker har jo ofte en svært puristisk holdning til ting vi liker, og har fått et forhold til. Man kødder vel ikke med en klassiker?!
Vel, jeg elsker Night of the Living Dead fra 1968. Men jeg har endt opp i den pussige situasjonen  hvor jeg elsker remaken nesten like høyt.

Jeg har en tradisjon, hvor jeg må se Night of the Living Dead hver jul. Vet ikke hvorfor. Har bare blitt sånn, og skal vel være sånn. Men siden jeg ikke ønsker å velge en favoritt blant disse, sier jeg: "ja takk, begge deler!" Og når jula kommer, må jeg pløye gjennom begge versjonene... atter en gang.

En av våre aller beste, og mest undervurderte remakes.