Elegante Jasmine er sosietetskvinnen som etter å ha levd gode dager takket være sin velstående mann, plutselig får livet snudd på hodet når alt rakner. Jasmine får nervøst sammenbrudd etter å ha avslørt mannens utroskap og finansielle problemer. Hun flytter derfor til sin rake motsetning av en fattigslig søster i San Francisco hvor det ikke akkurat glitrer i gull, penger og luksus.

Woody Allen returnerer til USA i sin nyeste dramakomedie hvor han har satt fantastiske Cate Blanchett i hovedrollen som den nervøse, nevrotiske, egoistiske og skjøre Jasmine. Man blir selv nærmest utslitt av å se Blanchett spille så gjennomført og medrivende sliten som karakteren Jasmine etter hvert blir. Tilstedeværelsen er intens og troverdig, ja såpass sterk at man nesten må spørre om det er på grensen til overdrevet og for filmatisk. Virkeligheten overgår som kjent alltid filmen, så nei, det er bare fordømt bra spilt dette her! Gode medskuespillere som stødige Alec Baldwin og alltid like fornøyelige Sally Hawkins løfter også rollegalleriet opp.

Komedieelementene er som vanlig i en Allen-film veldig nedtonet, og denne gang virkelig nede på galgenhumornivå med sitt hverdagslige vidd rundt tragiske sider i handling og karakterer. Mye av viddet ligger i Jasmine og hennes søster Gingers store forskjeller som søstre, og disse to side om side i en liten leilighet går bare ikke alltid like bra. Jasmine er i stor grad en klassisk hurpete posh-diva som får smake sin egen medisin når pengene, luksusen og frynsegodene altså forsvinner. Likevel får vi en god del empati og sympati med henne fordi vi kan kjenne oss igjen i det å ville lykkes, være rik, ha trygghet og å bli elsket av noen. Vi klarer også å le med henne, og ikke bare av henne, fordi hennes egoistiske og kravstore sider også er noe man kan kjenne seg igjen i, samt hennes mange dobbeltmoralske valg og replikker. Disse ulike sidene løfter henne opp til noe mer enn en overfladisk karakter.

Igjen har altså Allen servert et fornøyelig menneskelig dramaskue, ispedd livets småhumrende blikk som han er så god til. Filmatisk er det klassisk enkelt gjort, med småkornete bilder, og den kjente jazzmusikken Woody elsker i lydbildet. Alt i alt er ”Blue Jasmine” egentlig en ganske enkel film, så stødig, sterk og gode rolleprestasjoner at man bare må ta av seg hatten for den gamle regissørmesteren. Cate Blanchett kunne ikke fått en bedre rolle til seg selv, en karakter som passer henne utmerket. Kanskje er handlingen bevisst lagt til USA, hvor karakteren til Blanchett reflekterer det overfladiske og mindre sjarmerende ved rikdom, holdninger og moral. ”Blue Jasmine” er trolig en av Allens sterkeste filmer, ever, og prisene (inkludert Oscar neste år?) burde hagle over Blanchett i året som kommer.