Mona på 7 år og hennes familie får overraskelsesbesøk av Mormor som i all hemmelighet har reist fra gamlehjemmet. En dag blir også familiens lastebil borte, og sammen legger Mona og Mormor ut på tur i byen på jakt etter tyven.

Inspirert av Anne Cath Vestlys kjente bøker om Mormor, har man blåst liv i denne gamla og de åtte ungene, samt at man også har gjort en musikal av det hele. Flere direkte fengende sanger er fine og frisker opp det hele, dog til en viss grad småstivt og teatralsk i dansenumrene, men dette er jo vanskelig å unngå i en så unaturlig ting som felles sang og dans.

Filmen er rett og slett veldig enkel og grei, mye i samme gate som ”Knerten”-filmene. Regissør Lisa Marie Gamlem konsentrerer seg om de aller yngste, noe som gjenspeiles blant annet i handlingen som er så enkel og forståelig som mulig. Sjarmerende nostalgisk tidskoloritt, tilbake til 60- og 70-tallet skaper en koselig setting, men får oss på samme måte også ironisk nok til å sitte og prøve finne moderne elementer, i bybildet, på gaten, i butikker, og liknende.

Hvordan barna opplever det hele er kanskje det viktigste og mest relevante. Vanskelig å si, annet enn de trolig vil finne dette helt greit, og tidvis fascinerende. Likevel er det ikke til å smette under en sjarmerende 60-tallsstol, at det er lite til ingenting utfordrende ved filmen. Det måtte i så fall være når barna etter filmen spør mor og far om hvorfor barna brukte så gammeldagse klær, ikke hadde mobiltelefon, eller hvorfor de var så fattige i filmen. Barna forstår jo ikke dette like godt, men greit nok også for dem å bli påminnet den fordums tid, også her hjemme i Norge.

For oss voksne derimot er det titt og ofte tilløp til ufrivillig komikk i all naiviteten, gammeldagsheten og den gjennomsyra nostalgiske godheten. Mer irriterende ved dette retroperspektivet er at far er håpløst gammeldags rotete og klovn i familien, mens mor er snusfornuftig og småsur. Ikke bra.

Selv om det hele med ”Mormor og de åtte ungene” fungerer helt greit, er pent og rent, savnes noe nytt, noe mer i gaten de nevnte ”Knerten”-filmenes humor og sjarm. Det legges tydelig opp til flere filmer, og det er helt greit dette, men selv en barnefilm av denne typen kan ha godt av noe litt mer dristig og spenstig, for det er naturlig å tro at selv dagens barn og unge kan ha godt av og trenger mer kjøtt på beinet for å kose seg kongelig på kino.