Jesse og Celine er tilbake, nesten 20 etter de første gang møttes på toget i filmen ”Før soloppgang” og ni år etter ”Før solnedgang”. Nå er de på ferie i Hellas, hvor begge er i begynnelsen av 40-årene og foreldre til to små jenter. Igjen tilbringer vi en dag i deres liv og historie.

Julie Delpy og Ethan Hawke er tilbake i disse karakterene for tredje gang, og igjen har Richard Linklater regi på denne siste filmen i trilogien om Jesse og Celine.

Dette er en film og historie som bryter med det vanlige romantiske dramaet. Her føres lange, seige og til tider engasjerende samtaler, på godt og vondt. Men alltid er det menneskelig og variert troverdig. Uten at undertegnede har sett de to første filmene, er det nærliggende å tro at om man så har sett dem, ja så vil dette være et gledelig gjensyn med Jesse og Celine, trolig fordi man føler man kjenner dem ganske godt etter hvert.

Karakterene har nå blitt så godt voksne at nye utfordringer møter på dem, blant annet i familierelasjoner, følelser og i forholdet til hverandre. Det er også et bilde på dagens moderne familie som ofte kan være spredt for alle vinder og utfordringene dette kan føre med seg for to eller flere involverte.

Er det noe som virkelig imponerer med denne filmen så er det manuset og skuespillet. Sjeldent ser man amerikanske romantiske dramaer gå så dypt og grundig inn i parrelasjoner, problematikk, kjærligheten og livet som det Jesse og Celine gjør. De mange og lange samtalene dem imellom klarer liksom å touche borti absolutt alt et voksent par kan klare å snakke om. Her legges ikke noe klissete romantisk og overfladisk slør over sannheten om faktiske forhold rundt det å forsøke å bevare et forholds gnist og glød.

Samspillet og troverdigheten til Hawke og Delpy er glimrende og engasjert, uten noen følelser av overspill, selv i mer utagerende scener. Dialogen er både smart, troverdig, klein, cheezy, vulgær og morsom, alt i en god menneskelig blanding. For å si det enkelt, her burde ethvert par kjenne seg igjen i veldig mye, noe som ofte ikke er like mye tilfellet i mer naive dramaer og parfilmer.

Blandingen skuespillere, manus, sjarm og vidd skaper en filmopplevelse helt utenom det vanlige, og de lange nevnte dialogene kulminerer i en herlig slutt som ikke overdriver, men bare fader behagelig ut.

Helt uten tankevekkende momenter er ”Før midnatt” kanskje likevel ikke. Man kan for eksempel stille spørsmål ved manusets utbredte bruk at stereotypier, både blant kvinner og menn, nasjonaliteter, med mer. Særlig Celines karakter kan fort bli ganske masete, støyende og slitsom å overhøre, selv om det aller meste altså er glimrende spilt og formidlet. Direkte grinete blir man ikke akkurat på dette, men en anelse følelse av karakterer som er påstående bedrevitende kommer sigende tidvis.

Hvor stor grad man assosierer seg med hovedkarakterene er selvsagt også veldig sentralt i en slik film, men jo mer voksen og mer erfaring man har, jo mer vil man trolig få ut av denne filmen. Som publikummer er det umulig ikke å bli sugd inn i deres liv og samtaler og dette gir videre masse næring til egen hjerneaktivitet, istedenfor å bli matet med overglossy romantisk kvalm. Bra!