---

Ingress:

Forrådt av sin egen art har den beryktede Riddick blitt etterlatt for å dø på en tilsynelatende øde planet. En kamp for tilværelsen mot utenomjordiske skapninger er hverdags for ham. Den eneste mulige redningen han har blir å tilkalle dusørjegere som er på jakt etter ham selv.

Anmeldelse:

Den ekstremt barske rømlingen Richard B. Riddick er tilbake i dette tredje kapittelet, etter ”Pitch Black” (2000) og ”Riddicks Krøniker” (2004). Igjen regisserer David Twohy den velfungerende og karakteristiske Vin Diesel i hovedrollen som Riddick.

Filmen begynner rett på sak. Vi kommer midt oppi Riddicks kamp for å overleve på en svært lite gjestmild planet. For her råder frådende ulvehunder og skorpionliknende monstre som ikke er å kødde med får vi raskt vite. Effektene er gode og gjennomarbeidet på disse vesnene, mens det spesielle mørket og lyset på planeten ikke alltid like godt klarer å skjule at mye greenscreen i studio er brukt.

Som om ikke dette miljøet er hardt og brutalt nok for han ensomme Riddick, ja så dukker jammen meg disse dusørjegerne altså opp etter hvert. De er en gjeng robotpredatorer og machomuskelberg fra Jorda, og Riddick skal få en god dose motstand når han må konfrontere disse for å få skyss hjem, eventuelt drepe dem alle og stjele romskipet deres. Handlingen er skremmende enkel altså.

Som visuell macho-godbit av en steinhard film leverer ”Riddick” absolutt godkjent. Her råder muskler og våpen, jaktende blodtørstige dyr og det spares ikke på blod, gørr og annet graps. Handlingen og dybden er i kjent stil tilsvarende flat og hul, og mye av dialogen er neimen meg ikke enkel for en stakkars sivilisert kar å skjønne om er tilsiktet ironisk eller bare er ment kul og derfor blir cheezy og klein.

På sitt beste fremkaller ”Riddick” vemmelse i de mange grapsete scenene og en viss spenning er det å føle på kroppen rundt action- og monsterscener. Det kan minne om en blanding av ”Alien”-miljøet, "Mad Max"-settingen og menneskebasen fra ”The Thing”, uten at det selvsagt blir SÅ spennende og uforglemmelig dette her.

Vin Diesel passer som hånd i handske i en slik film, noe mange av hans forrige filmer også har bevist. Den utenomjordisk dype og brummende stemmen hans setter (humor)tonen helt fra start, og utover må han konkurrere med mang en dyprøsta kar om å være totalt usårlig og maksimalt utholdende. Ja i dette miljøet er det faktisk så steinhardt at selv en kvinnelig soldat med navn Dahl, som vi får vite er lesbisk, etter hvert synes at Riddick er så heit og digg at selv hun blir mer og mer tent på ham. Så… da skjønner du kanskje hvor tungt harrystempelet henger over denne filmen. Men for all del… kose seg på kino om man vil!