Fem ungdomsvenner gjenforenes for å fullføre den episke pub-til-pubrunden de ikke kom seg igjennom for 20 år siden. I samme slengen må de også redde menneskeheten, og det hadde de ikke akkurat regnet med…

Simon Pegg, Nick Frost og Martin ”Hobbiten” Freeman er tilbake med denne siste trilogi-filmen i deres mildt sagt overraskende filmserie. Etter ”Shaun of the Dead” og ”Hot Fuzz”, begge svært så friske og freidige filmer, er det denne gang tid for menneskeroboter som inntar jorden.

Det hele starter altså med at den gamle kameratgjengen noe motvillig blir med på denne pub-runden tilbake i deres hjemby. Den mest ivrige av dem i Gary King drar vennegjengen med fra pub til pub, bare for plutselig å skjønne at alt ikke er som det en gang var i den lille landsbyen. Etter en tur ut på toalettet skal nemlig livet deres vise seg aldri å bli det samme igjen.

Når ”The World’s End” plutselig kommer med denne totalt uventede vendingen er det nesten som man ikke tror sine øyne, og akkurat i det man føler filmen begynner å gå seg tom og stiv, ja så fleskes det til med hele komplottet, uten å røpe hva dette er. Effekter og filmatisk finesse er overraskende god og overbevisende. Gledelig er det også at humoren i god grad fremdeles er til stede og velfungerende i all sin britiske og flåsete stil.

Foruten sci-fi-aspektet i historien så er det også sjarmerende å kjenne igjen både nostalgien, mimringen og ’gjensynet med gjengen’-følelsene som formidles, det skaper noe ekstra for historien og karakterene. Det er både lekent og overraskende elementer i både manus og utvikling her, men direkte hysterisk og overveldende blir det aldri.

Dermed blir også ”The World’s End”, som med de to første filmene i trilogien, mye avhengig av om man sluker denne formen for humor og film, uten at dette selvsagt skal ta fra filmen de kvaliteter den uansett har, som effekter og evne til å overraske. Det er ikke alltid man får servert en så god trilogi i filmens verden, ei heller så særegen og morsom. La oss håpe Pegg og co fortsetter med slikt!