Trip er en ung roadie for Metallica og blir sendt ut på et presserende oppdrag under bandets showturné. Han skal finne en forsvunnet lastebil som skal levere utstyr til konserten, men det som virker som et enkelt oppdrag utvikler seg til å bli et surrealistisk eventyr.

Opptakene i ”Through the Never” er fra to av konsertene til Metallica og blandet med en fiksjonsdel som likevel flettes inn i konserten igjennom musikken og sangene. Skuespiller Dane DeHaan, kjent fra filmer som ”A Place Beyond the Pines” og ”The Amazing Spider-Man 2”, spiller Trip.

Som en flott filmet konsert med 3D-kameraer i alle vinkler og kroker er dette en tidvis suggerende og fascinerende opplevelse. Man føler ofte man er tilstede i salen, og mye er også takket være at scenen er lagt i midten av hallen, noe som er sjeldent å se i seg selv og som videre skaper større muligheter for 360-graders filming, blant annet.

Men så var det denne fusjonen mellom konserten og fiksjonen da... Det å blande inn historien om Trip til sangene er også tidvis kult blandet, men like ofte er det også såpass oppstykket og klare skiller at de ikke lenger forenes, men heller skilles og oppnår et vakum i mellom seg. Likevel er dette til tider surrealistiske universet som oppstår både uforutsigbart og spennende, og effekter samt energi er upåklagelig, særlig tonesatt av hissige Metallica-sanger.

Man trenger altså ikke være Metallica-fan for å få godt utbytte av dette greiene her, men likevel synes særlig åpningen av konserten, sånn musikalsk, å være ganske tam, både fra publikums side og i lyden. Det ”smeller” og gnistrer liksom ikke akkurat så mye av konserten. Om dette skyldes et lavt lydnivå på filmen generelt, eller bare fra kinoens side, vites ikke. Når dette er sagt så er den særegne og dynamiske scenen et fascinerende skue der den forvandles både titt og ofte og delvis binder sammen også historien til Trip.  

I det store og hele er dette mye som en lang og stor musikkvideo, spekket med fabelaktig filming og en tidvis interessant film i filmen hvor surrealistiske tendenser er med på å heve både musikken og innhold i denne til noe mer enn en ren konsert.

Fullstendig medrivende blir ”Through the Never” dog aldri. Det er noe overtydelig ”amatørmessig” over kombinasjonen og spleisinga av konserten og filmen. Det blir som en eneste lang musikkvideo, helt greit og tidvis litt heftig, men dette har man da sett bedre på bare en 4 minutters musikkvideo før, har vi da ikke?!

Nettopp fordi konsertbildene er så nære og virkelighetstro blir også fiksjonen i den innbakte ”filmen” såpass forskjellig fra hverandre at disse to sidene bare tidvis glir over i hverandre på en filmatisk spennende og særegen måte. Kanskje hadde helheten blitt vel så spennende om hele konserten ble gjort slik? Da hadde det strengt tatt blitt mindre konsert og mer som en tonesatt fiksjonsfilm, men for dem som ikke er ihuga Metallica-fan kunne dette kanskje blitt noe mer uforglemmelig, som film. Slutten oppleves dessuten som litt brå og tam. Men, selvfølgelig… fansen blir nok uansett i ekstase over en slik storslått konsertfusjonsfilm som dette.