Vi er i USA i 2022 hvor det amerikanske samfunnet er ødelagt av kriminalitet og vold, mens fengslene for lenge siden er overfulle. Myndighetene innfører derfor en 12-timersperiode, kun én dag i året, hvor vold, drap og mord er tillatt. Så, hva hadde du selv gjort om du én natt i året kunne begå en hvilken som helst forbrytelse uten å bli straffet for det?

Vi følger en rik familie hvor i utgangspunktet stødige Ethan Hawke og Lena Headey spiller foreldrene til to ungdomsbarn, en familie som forbereder seg til denne årlige begivenheten, kalt ’the purge’. Pappa Hawke jobber beleilig nok som høyt kvalifisert sikkerhetsdesigner og har følgende konstruert et topp moderne og sikkert system som isolerer huset deres for inntrengere, som et slags fort eller ’panicroom’ om du vil. Fint for dem det.

Når ’the purge’ ringes i gang stenges alle sluser og det bombesikre huset deres, samt alle andre i den søkkrike gata, skulle tilsynelatende være trygge for inntrengere. Den mildt sagt dumme sønnen deres velger imidlertid å slippe inn en stakkars uteligger som blir jaktet av en rasende og voldelig gruppe mennesker med masker. Denne gjengen gir seg ikke før de får uteliggeren ut av huset igjen, og dermed er spetakkelet i gang. Når denne gjengen klarer å finne ut av det supersterke systemets ene lille svakhet, må familien beskytte seg selv med nebb og klør mens de syke folkene erobrer huset.

Utgangspunktet for dette senarioet skurrer jo noe voldsomt helt fra starten av. Vi er i 2022, altså bare ni år frem i tid, og likevel skal liksom dette være en realitet, at amerikanske (og verdens myndigheter for den saks skyld) liksom har godkjent en slik volds- og drapsorgie i en 12-timers periode. Hjemløse og de svakeste i samfunnet hadde altså ikke klart å beskytte seg like godt som de rike, og følgende ville man kunne tatt ut raseri på disse. Lite troverdig.

Prinsippet er altså syltynt i utgangspunktet. Så, når også karakterene er både uinteressante, overfladiske og til en viss grad usympatiske i denne familien, ja da blir det noe veldig kunstig over det hele. Naboene deres virker dessuten som å komme rett fra den onde versjonen av Frustrerte Fruer, altså mer som i ”The Stepford Wives”, uten at det blir noe særlig spenning av den grunn. Slutten viser dog deres sanne ansikt, noe som heller ikke virker troverdig. Hva har skjedd med menneskeheten liksom, hvorfor er alle så hjerteløse, kalde og drapslystne, som noen roboter?! Dette går filmen aldri i dybden på.

Katt og mus-leken inne i huset er heller ikke særlig spennende. Mørke rom, kriker og kroker brukes ikke nevneverdig friskt, nei mer med bråkete musikk og lyder, samt at en barneleke med fastmontert kamera ikke utnyttes så bra som det burde bli gjort.

Som refleksjoner og kritisk blikk på det amerikanske samfunnet er ”The Purge” litt interessant dog, selv om heller ikke våpenelskende og overfladiske egoistiske amerikanere trolig er SÅ voldsglade og hjerteløse om kun ni år til! En slik undertrykking av dyriske sider i oss mennesker, hvor man kun en dag i året får lov til å slippe ut djevelen i seg, hadde jo på ingen måte funket i realiteten uansett.

Så, i bedre manus- og regihender kunne muligens ”The Purge” blitt til noe mer dypere og dystopisk interessant om oss menneskers voldelige fremtid, for eksempel som en tv-serie. I hendene på regissør James DeMonaco klarer man verken skremme særlig eller engasjere annet enn at tanken på et slikt scenario er litt interessant.