De to vennene Steve Jobs og Steve Wozniak begynte å bygge den første personlige computeren i en garasje på 70-tallet. Den lange reisen til Apple-gründeren startet slik, og på veien møter han på mang en person, konkurrent og motstand. Perfeksjonisten Steve Jobs er nemlig heller ikke selv verdens enkleste mann.

Det første filmatiske portrettet av Jobs har Ashton Kutcher i hovedrollen som en av vår tids største gründere og kulturelle påvirkningsfaktorer. Kutcher har tydeligvis studert Jobs både i gange, fakter og fremtoning, og utseendemessig likner han da veldig mye. Skuespillet er for øvrig dedikert og troverdig, kanskje karrierebeste fra den karen.

På den ene siden er ”jOBS” en folkelig, lett spiselig og forståelig fremstilling av fenomenet Steve Jobs, Macintosh, Apple, med flere. På den andre siden er filmen en klassisk overforenklet, tidvis tydelig filmatisk typisk Hollywood-versjon av en kjent personlighet og behandlingen av reelle sannheter rundt denne. Rytme og utvikling er behagelig og naturlig, samtidig som at sentrale hendelser vies passe god plass. Balansen mellom disse elementene er altså veldig behagelig og god, man klarer å henge godt med i handlingen.

Det føles videre naturlig å sammenlikne ”jOBS” med Facebook-filmen ”The Social Network”. Både hovedkarakteren, hans liv og utviklingen av fenomenene Apple og Facebook har mange likhetstrekk. Både Jobs og Zuckerberg fremstilles som noen store egoer, venneløse og harde, men også stabeist av noen perfeksjonister som aldri gir opp.

Det brukes faktisk veldig mye tid og mang en scene på å fremstille Jobs som en drittsekk, en drittsekk man for all del også håper han var. Hvis ikke vil dette portrettet bli sterk kost for dem som faktisk kjente ham. Hvis dette stemmer, noe man får regne med det gjorde, så er det desto tøffere at man har tørt å vise mannen som den han var, uten å forsøke å forskjønne ham for mye på dette punktet. Moralen til slutt understrekes da også av Steve Jobs selv, nemlig at man skal hylle de galne og annerledes folkene i blant oss, for uten dem går ikke verden og utviklingen fremover.

”jOBS” er slik klassisk i sin lukkede og velmenende slutt. Helhetlig blir dette også et typisk noe for overflatisk og for lite dypdykkende portrett til virkelig å engasjere utover det middelmådige. Filmen fokuserer også lite på de nyere større hendelsene rundt Jobs, som f.eks tiden etter år 2000, og hans sykdom og dødsfall vies heller ikke et sekund. Et pent og pyntelig portrett godt spilt av Kutcher er dette da like fullt.