Robert Bogerud har eget detektivbyrå og med frakk og hatt på sitter han klar til dyst. Problemet er bare at han ikke får noen saker. Ingen har troen på Robert, selv faren hans som jobber som politietterforsker, avfeier hele detektivopplegget. Det er ikke lett å være landets eneste detektiv med Downs syndrom. En dag dukker imidlertid en mystisk kvinne opp på Roberts kontor og ønsker hjelp til å finne sin forsvunne mann, den kjente skøyteløperen Olav Stjernen.

Vel…dette litt mørke, smådystre noir-dramaet har altså Svein Andre Hofsø i hovedrollen. Hofsø har altså Downs syndrom og utgjør slik en originalitet innen norske filmatiske hovedroller i seg selv. Han er som skuespiller både sjarmerende og troverdig, verken særlig kunstig eller uerfaren virker det som. Verre er det da med mer eller mindre mye mer erfarne skuespillere rundt ham som, dessverre, har fått et manus og instruksjoner som mer minner om Olsenbanden-style og en fordums tid innen norsk film.

Heldigvis er det nettopp downskarakteren som både hever og skiller denne filmen ut. Resten er nemlig som en lengre enkel tv-produksjon for barn, veldig filmatisk kunstig og tidvis treig i både klipp, fart og stemninger.

Dermed får man legge mye av skylden på regien til Bård Breien, en kar som var mer stødig og sikker i sin fabelaktig morsomme og gravalvorlige ”Kunsten å tenke negativt” i 2006. Også her var Kari Simonsen med i en sentral rolle. Simonsen har også fått en direkte morsom rolle i ”Detektiv Downs” og tilfører en herlig energi og humor som gammel frittalende kjerring.

Det er et godt trekk at filmen har klart på en dus og pen måte å ta opp ulike problemstillinger rundt det å ha Downs i det norske samfunnet. Det kunne likevel vært ønskelig å satt dette enda mer på spissen, skjønt da kunne det jo fort blitt både smakløst og krenkende, så det er forsåvidt godt forståelig med denne safe linja, tross alt.

Helhetlig virker ”Detektiv Downs” å være alt for slapp til tider, haltende og amatørmessig i leddene, mens hovedkarakteren sjarmerer i sin originalitet. Strengere regi, med tøffere enkeltscener, mindre daft manus og skuespill for øvrig, kunne virkelig hevet dette godt. Igjen sitter man med inntrykket av en litt haltende film som ikke treffer like godt overalt.