---

Ingress:

Den unge jenta Adéle er i et forhold med en gutt, men møter en dag på Emma, en langt mer erfaren jente med blått hår. Adéles liv endres for alltid. Møtet mellom de to jentene markerer Adéles seksuelle oppvåkning og forelskelsen utvikler seg til et dypt og altoppslukende forhold.

Anmeldelse:

Juryformann Steven Spielberg ga tidligere i år Gullpalmen til denne kjærlighetsfilmen, en pris som for første gang i festivalens historie ble delt mellom regissøren og de to hovedrolleinnehaverne. Dette er ikke så vanskelig å forstå, både fordi regien og skuespillet er fantastisk, men også fordi man har fått vite mye om innspillingsprosessen i ettertid. Begge de to skuespillerne har sagt de aldri vil jobbe med regissør Abdellatif Kechiche igjen. Regissøren skal visstnok ha brutt både arbeidsmiljølover og kjørt skuespillerne temmelig hardt på settet. Bare scenen hvor de to jentene ser hverandre for første gang måtte spilles inn over hundre ganger før den satt. Offentlig krangling mellom disse partene har også funnet sted.

At resultatet likevel har blitt så sterkt som det filmen ble, må slik i hvert fall være en viss trøst, særlig for skuespillerne. ”Blå er den varmeste fargen” er noe av det mest tydelige, rene og gripende portrettet av en ungdoms liv som noen gang er festet på film. På mange måter er det som å delvis se en dokumentar, delvis som å se sitt eget liv, med alt hva den første forelskelsen og tilhørende hendelser bringer med seg.

Skuespillerprestasjonene til Adéle Exarchopoulos, som den 18 år gamle jenta, er bare helt fantastisk! Det er vanskelig å huske å ha sett et så naturlig sterkt, troverdig og ektefølt skuespill av en så ung skuespiller noen gang. Ikke bare er hun smellvakker og drar deg med inn i sine store brune dådyrøyne, hun bruker øynene også så virkningsfullt troverdig med blikk og følelser at man bare skriker inni seg med henne. Sårheten, den følsomme nysgjerrigheten og driftene hennes formidles helt makeløst. Det er vanskelig å ikke ta helt av i rosen av henne, hun må bare oppleves!

Hennes motspiller i Léa Seydoux er litt mer kjent i filmverden. Hun har hatt roller i Hollywood-filmer som ”Inglourious Basterds”, og ”Mission: Impossible – Ghost Protocol”. Seydoux har et minst like karakteristisk utseende, egentlig mer enn Adéle, og med blått hår fremstår hun som en helt uforglemmelig filmatisk karakter man heller ikke får ut av hodet. Radarparet er som en filmens Bonnie & Clyde, et par man aldri vil glemme så lenge man lever.

Deres rake motsetninger, både i sosial bakgrunn, personlighet og utseende, gir stor næring til frasen ’ulikheter tiltrekker hverandre’. At filmen tar opp et lesbisk kjærlighetsforhold er selvsagt også av ytterst stor interesse på mange måter. Frankrike vedtok nylig en lov som gir personer av samme kjønn rett til å gifte seg og slik inngår filmen i nettopp VÅR tid, selv om den også i det store og hele ”bare” er en klassisk lovstory om den akk så vanskelige ungdomstiden og kjærligheten. Følelsene og handlingene mellom Adéle og Emma er ikke skuespill, virker det i hvert fall som, det er fullstendig troverdig det som utspiller seg foran oss. De lange tagningene kan på den ene siden virke unødvendig lange, som en insisterende og egoistisk ’director’s cut’-versjon, på den andre siden kan scenene være en regissør som vil tvinge oss til å se, føle og tenke.

En kan altså ha sine egne meninger om filmens store fokus på både sexscenene, som det er flere og lange scener av, samt ofte lengre utdrøyende samtaler. I og med at regissøren bruker veldig mye nærbilder av ansiktene deres, i alle sammenhenger, kan det føles noe klamt enkelte ganger, som om man ikke selv får puste. Mer bruk av avstandsbilder kunne gitt en bedre mulighet til å puste og få fordøyd ting litt bedre. Noen vil til og med gå så langt som å kritisere særlig sexscenene som spekulativt og grisete. I filmens sammenheng oppleves det imidlertid absolutt ikke slik, bare veldig troverdig og naturlig. Alle disse scenene er med på å skape stemninger og følelser som også gir oss seere tid til å tenke og fabulere, og slik gir dette videre en unik filmopplevelse som en mer tradisjonell narrativ fortelling sjeldent kan by på i samme grad. Det hoppes elegant over typiske narrative trekk og fokuseres altså på mer menneskelige sider.

Skal man sette en negativ finger på noe helt konkret så må det være at det tidvis gjøres enkelte grove klipp mellom scener. Når en scene har bygget opp enten en fin, romantisk, hyggelig eller herlig stemning, ja så klippes det grovt rett inn i en ny setting, uten at man da får fordøyd nettopp følelsene og stemningene i særlig grad. Også her føler man at man ikke får pusta helt ut, får et avbrekk før man går rett inn i noe nytt. Hva med at ting kunne fått hengt litt mer i luften innimellom?

Noen filmer bare sitter i kroppen og sjelen i lang ettertid, og hodet kommer tilbake til filmen gang etter gang. ”Blå er den varmeste fargen” sprenger noen filmatiske grenser som gjør voldsomt godt, både i en publikummers sjel, så vel som for filmmediet og dets begrensninger innen sensur og kommersielle genreoverstyringer generelt. Det tydeligvis steinharde prosjektet til regissør Kechiche og skuespillernes iherdige utmattende innsats har virkelig båret frukter og blitt en film som vil holde seg inn i evigheten. La oss dessuten virkelig håpe at Adéle Exarchopoulos ikke har blitt FOR skremt fra skuespilleryrket etter denne opplevelsen, men heller har en lysende karriere foran seg!