I motsetning til de øvrige mennene som gjester nudiststranda, for så å trekke til skogs for uforpliktende sex med nye bekjentskaper, er Franck på jakt etter kjærligheten. Han forelsker seg i machomannen Michel, og stikk i strid med fornuften vokser tiltrekningen når han oppdager at Michel har en voldelig side. Snart har de innledet et lidenskapelig forhold.

”Fremmed ved sjøen” vant to regipriser under årets Cannes-festival. Regissør Alain Guiraudie legger ikke skjul på særlig mye i dette tidvis rene pornohomseportrettet. For å si det med en gang, her vises kjønnsorganer i fri utfoldelse, inkludert i erigert tilstand og med pumpende utløsning. Ikke hverdagskost på norske kinoer dette altså, men for dem som skulle akte å overvære dette i en offentlig kinosal, eventuelt forville seg inn på dette thrillerdramaet, ja så vil man uansett virkelig få seg en unik kinoopplevelse.

Franck trekker altså til en liten fransk nudiststrand for homser en sommerferie, og tiltrekkes den voksnere og kjekke Michel. Hele filmen foregår på denne stranden, samt i skogen som ligger rundt den. Filmspråket til Guiraudie er meget sakte og stillegående, scenene og tagningene er lange. Bildene av nakne menn blir derfor direkte påtvingende, insisterende og umulig å unngå. Selvsagt er dette bevisst gjort og videre både utfordrende dristig samtidig som det er befriende ærlig og tvingende nødvendig for akkurat denne filmen og historien.

Når hovedrollene også er såpass godt, naturlig og fullstendig troverdig spilt, ja da blir det nærmest som å overvære en dokumentar i dens realistiske fremtoning. Det langsomme tempoet i filmen oppleves irriterende og nærmest provoserende i starten, men man blir etter hvert vandt med det og gir seg hen til regissørens tydelige hensikt og agenda med dette.

Om årets store Cannes-vinner i ”Blå er den varmeste fargen” hadde eksplisitte lesbe-scener, ja så går faktisk ”Fremmed ved sjøen” dette nærmest en høy gang. Her skrever gubbene usjenert til kamera, mens tissefanter dingler midt i bildet og i ansiktene våre. Det er noe befriende ærlig og naturlig over stemningen på denne stranden, som om ingen bryr seg, selv om de fleste også er ute etter sex. Midt blant disse kommer altså likevel Franck som mer er ute etter å finne kjærligheten. Han møter også på en hetero kar som mer nyter stillheten og helst vil treffe folk for å ha noen å snakke med, intet mer. Bredden av vanlige mannfolk er altså godt til stede og er med på å fremheve en troverdig setting hvor homsestereotypi begrenses til det strengt tatt virkelige.

Det brukes ingen, absolutt ingen, form for musikk i denne filmen. Alt drives av bildene og dialog, så eventuelle spenninger mellom karakterer gjøres med skuespill, handling og manus. ”Fremmed ved sjøen” er egentlig en thriller, selv om det starter som en ren dramafilm. Thrilleraspektet kommer inn langt inn i handlingen når Franck overværer en grusom handling utført av den han er hodestups betatt av. Dermed vekkes interessante problemstillinger og bevegelser også i oss som er publikum. Hva får Franck til å tiltrekkes et menneske som han vet er voldelig? Dette gir filmen inget tydelig svar på, men virkeligheten har uttallige eksempler på personer som tiltrekkes voldsmenn, så noe må det være hos enkelte som gjør at man tennes av dette.

Om ikke annet, så er dette et bilde på hvor sterk og overdøvende fornuften kjærlighet og forelskelse kan være, at man blir fullstendig fordypet i personen det gjelder, tross at fornuften sier noe helt annet. Slutten blir derfor skremmende skummel og spennende når det en mørk sommernatt ute i skogen skjer enda en grufull hendelse.

”Fremmed ved sjøen” er kanskje tidenes mest lavmælte og stillfarende seriemorderportrett, satt til en nudiststrand for homser, med tilhørende hardpornoscener man sjeldent eller aldri har sett i en kommersiell kinofilm før. Den byr likevel også på en del vittigheter i all sin ærlighet og nakne åpenhet rundt miljøet på denne stranden. Hovedrollene spilles fullstendig naturlig og sterkt og castingen er utrolig godt gjort i forhold til karakterene som spilles. Bare øynene til Christophe Paou, som spiller den skumle karen, gir assosiasjoner til en farlig mann.

Det er dessuten umulig ikke å bli sugd inn i dette menneskelige dramaet grunnet den enkle og insisterende regien. Flere har sammenliknet dette dramaet med Hitchcock og hans stil, den snikende og mellommenneskelige utviklingen, gjort uten musikk og stæsj oppå. Man glemmer ikke ”Fremmed ved sjøen” så fort.