I en tid der hemmeligholdelse er alfa omega og lekkasjer av klassifisert informasjon ofte er eksplosive saker, har WikiLeaks forandert spillereglene totalt. Internettjyplingen Julian Assange og hans kollega Daniel Domscheit-Berg slår seg sammen for å overvåke priviligerte og mektige, for så å avsløre svik og korrupsjon i maktens øverste sfærer.

Filmen om Wikileaksgrunder Assange har blitt et teknisk pent og temposterkt drama, ispedd enkle filmatiske karakterportretter som det lukter litt for mye, ja nettopp, film av. Denne omdiskuterte filmatiseringen har blitt avvist og fornektet av Assange selv, men så innbyr heller ikke filmen til at vi skal sluke alt rått heller, til det er den alt for typisk insisterende og, igjen, filmatisk stereotypisk.

Benedict Cumberbatch i hovedrollen bærer rollen som Assange ganske så godt dog. Som vanlig, og i likhet med Assange selv, har Cumberbatch et utseende som han garantert er helt alene om i denne verden. Særegenheter og fremtoning er derfor noe skuespilleren takler godt, enten som denne Wikileaksgründeren eller som Sherlock i den britiske tv-serien med samme navn.

Filmatisk er det altså et høyt tempo som kjøres, og vi hopper mellom enkelthendelser, byer og steder i verden, mens Assange og Domscheit-Berg mer og mer må ligge lavt for ikke å bli gjenkjent og innhentet av sinte aktører rundt omkring i verden. Også forholdet mellom de to settes på prøve når livene deres blir mer og mer påvirket av deres enormt omfattende avsløringer og når moralske valg må taes knyttet opp mot Wikileaks grunnleggende hensikter.

En skulle kanskje tro at en film om noe så omfattende, fascinerende og enormt omfangsrikt skulle kunne bergta fullstendig. Det gjør den ikke. Dette ble mer som en eneste stor suppe av tall, datoer, steder og egoer av noen mannfolk som, selvsagt med slike mennesker, selv er totalt usjarmerende og umulige å leve med. Det er tidvis dørgende kjedelig, og ironisk nok så er det som man stiller seg revnende likegyldig til hele handlingen, til tross for at man vet den er basert på sanne hendelser, hendelser som jo altså er utrolig omfattende og avgjørende for dem det gjelder.

”Den femte statsmakt” klarer aldri å engasjere mer enn i små doser og i hovedrolleinnehaver Cumberbatch sin sedvanlige sterke tilstedeværelse. Filmen får dog godt frem hvor mye man risikerer og ofrer av eget liv om man gir seg hen i opplysningens og avdekkingens ånd. I slutten forteller filmen oss at dette bare er en tolkning av virkeligheten, noe som ironisk nok blir stikk i strid med Wikileaks eget mål og hensikt, det å forteller den totale sannheten, uredigert. For alle oss som ikke er direkte berørt av Wikileaks avsløringer, ja så kan dette lett gå deg hus forbi, det gjør absolutt ingenting.