Ray Breslin er verdens førende spesialist i sikring av fengsler og han sier ja til en siste jobb: å bryte ut av det hemmelige high-tech bygningsanlegget ”The Tomb” for å påvise eventuelle svakheter. Han selv blir imidlertid plutselig uberettiget anklaget og innsatt i fengselet og han må dermed alliere seg med cellekameraten Emil Rottmayer til å hjelpe seg med en dristig plan for å rømme fra verdens mest fluktsikre fengsel.

Stallone og Schwarzenegger er igjen tilbake til sitt rette element, selv om ”The Expendables”-filmene er ganske mer hardtslående enn ”Escape Plan” er. Action og kleine replikker får vi da server også her, så slapp av. Dette er nærmest som å overvære en typisk 90-tallsfilm, hvor både manus, genrekonvensjoner og handling er like konstruert som det gigantfengselet i filmen er.

Det hele starter med en passe fascinerende rømningsscene hvor Stallones karakter Ray på ”finurlig” vis bryter seg ut av et fengsel. Med mystiske gjenstander, forhåndsavtalte medallierte og en stor dose ulogikk klarer han altså å flykte, for slik bare å kunne påpeke at dette fengselet var ikke helt rømningssikkert gitt. Det klassiske ’lukket rom’-mysteriet fenger liksom ikke like godt i amerikansk actionfilm kan man trygt si.

Den svenske regissøren Mikael Håfström har tidligere gjort ”Ondskapen”, ”1408” og ”The Rite”. Denne gang jobber han altså med to av Hollywoods virkelig store actionstjerner og har fått til…, tja, noe sånn helt greit egentlig. Det er noe barnslig gutteaktig morsomt over hele premisset i historien og filmen. Det å skulle bryte seg ut fra verdens mest sikre fengsel er en tanke som alltid fascinerer, men som så ofte også i slike settinger er dette som film avhengig av uttallige usannsynligheter, ”Escape Plan” er intet unntak dessverre.

Hvorfor fellesarealer som spisesal og oppholdsrom, eller enkeltceller, ikke blir avlyttet og har flere vakter er blant de mange merkelighetene i denne filmen. Slik som det er her kan hvem som helst rotte seg sammen for å planlegge samarbeid og fluktplaner. Troverdig? Nei. Også celler med skruer som ruster og utvidere seg i solvarme (!) hjelper Stallone til å bryte seg ut, blant annet også på bakgrunn av hans enorme og fantastiske kunnskapsnivå om alt og alle her i verden.

Vel… man skal jo ikke ta ting bokstavlig her, selvsagt. Filmen er da egentlig underholdende i god grad, mye takket være de mer eller mindre ufrivillig artige replikkene og avvekslingene mellom Stallone og Schwarzenegger. Her kunne det dog vært puttet inn så utrolig mye mer, både av humor, vidd og ikke minst: selvironi. Lite tyder på at dette siste har blitt prioritert av disse karene, noe som er litt rart med tanke på deres erfaring og kunnskap rundt genren og bransjen. Hvorfor alltid være så fordømt seriøs og gravalvorlig?!

Den store skurken i fengselsdirektøren spilles av Jim Caviezel og er godt og stødig levert som en slags James Bond-aktig skurk som man bare selv får lyst til å angripe fysisk etter hvert. Machofaktoren er ikke uventet høy i ”Escape Plan”. Gutta i ”apeburet” griper enhver sjanse til fysiske sammenbarkninger, sikkert grunnet mangel på kroppskontakt, men også på bakgrunn av andre ting. Her denges det og slåss så det smeller i knoker og kroppsdeler, mens blod og kroppsmerker glimrer med sitt fravær. Igjen, du skjønner, klassisk altså.

”Escape Plan” er egentlig ikke så veldig vanskelig å beskrive. En typisk genrefilm som kan være helt grei å se på tv en fredags- eller søndagskveld. Det beste med filmen er kanskje de flere hintene tilbake til de to muskelbuntenes storhetstid. Den byr altså på et par vittigheter i manus og samspill stjernene imellom, men mangler totalt noe storhet utover dette.