Noen av Hollywoods kuleste kjendiser er samlet til fest hjemme hos James Franco mens en apokalypse herjer utenfor. Som om ikke dette var ille nok, må de også kjempe med å holde ut med hverandre!

Seth Rogen og kameraten Jay Baruchel drar hjem til Franco for å feste sammen med Hollywood-yuppiene. Plutselig rammes verden altså av selveste dommedag, og de gjenlevende skuespillerne må overleve på den maten og drikken de har mens de barrikaderer seg i Francos hus.

Med mer eller mindre overdrevne versjoner av seg selv er foruten Franco, Rogen og Baruchel også navn som Jonah Hill, Danny McBride, Michael Cera og Emma Watson også med på festen. ”This is the End” er en slags intertekstuell katastrofekomedie hvor referansene til både populærkultur og filmer, mange av dem skuespillernes egne filmer, både hagler og florerer i manus. Tidvis både svært vittige og smarte ting blir ytret her og man føler virkelig dette er en mer intelligent rølpekomedie, et stort hakk mer nerdete enn den typiske amerikanske komedien.

Nå er det jo heller ikke første gang at navn som Franco, Rogen og Hill lager filmer sammen, noe som altså gjentatte ganger blir nevnt også her gjennom referansene til blant andre ”Pineapple Express”, ”50/50” og ”Superbad”. Denne dommedagskomedien kan ha flere likheter med den britiske ”The World’s End” som nylig gikk på kino. Også her smeller det kraftig plutselig og totalt uventet. Overgangen er herlig spektakulær og setter en energi i historien som river godt i kinohøytalerne, samt tilfører underholdningen ytterligere et morsomt tykt lag Hollywood.

Som buddy-film er ”This is the End” også direkte morsom, vittig og overraskende, både innen manus, handling og ikke minst i skuespillerne blir det aldri kjedelig å følge denne mildt sagt fargerike gjengen. Det er grunnleggende vennlige, kameratslige og hjertegode karer i bunnen av disse guttene, noe som gjør det hele sjarmerende til tross for både vold, blod og enkelte splatterelementer.

Selv om komedien ikke på noen måte kan kalles troverdig eller direkte jordnær, er det likevel enkelte store hull i både troverdighet, handlingsmønster og logikk i historien og karakterene. Dette er filmens desidert største svakhet, men den kommer selvsagt likevel godt unna med dette siden det hele er tull fra start til slutt.

Det er i stor grad en fryd å se alle disse kjente navnene i denne selvironiske, selvparodierende filmen som tidvis smeller til med både gapskratt og vittigheter i fleng. Energioverskuddet, humoren, sjarmen, bromancenivået og den proffe filmtekniske gjennomføringen gjør ”This is the End” til en skikkelig popcornfilm, så underholdningsfaktoren er altså stor. La disse guttene fortsette med å lage film Hollywood!