Selv før kjente banebrytende og genredefinerende klassikere som ”Halloween”, ”Fredag den 13nde” med flere, kom denne nærmest usynlige slasheren av en skrekkfilm som i senere år har blitt bedre oppdaget og fått sin mer verdige plass i skrekkhistorien og hos slasherentusiaster. ”Black Christmas” ble forsøkt lansert flere ganger i 1973 og 1974, uten mye hell, muligens var dette fordi den er kanadisk og ikke kom fra Hollywood. Filmen har mange likhetstrekk med for eksempel italiensk Giallo-film, Mario Bava og Dario Argentos filmer, og ikke minst etterfølgende amerikanske stalkers og slashere. Men, med tanke på at filmen kom i forkant av sine veldig mer kjente amerikanske storesøsken, så er den både godt banebrytende og i det hele tatt imponerende klar og tydelig i sin stil, uttrykk og visjon.

En ukjent morder tar seg en kveld inn i loftsvinduet ved et studentkollektiv hvor det bor bare jenter. Blant disse finner vi en smått alkoholisert uredd studine, den like drikkeferdige huseieren, samt diverse andre mer eller mindre uskyldige jenter, og noen av dem har småmystiske guttekjærester. Det er bare dager igjen til jul og de fleste av jentene har allerede dratt hjem på juleferie. Et knippe av dem er enda igjen og disse må erfare at en rekke anonyme telefonoppringninger terroriserer dem når en stemme hvisker både vulgære og skremmende ting i den andre enden.

Neste dag forsvinner plutselig ei av jentene, Clare, og de andre kontakter politiet. Funnet av ei 13 år gammel drept jente setter fort alvoret i gang hos politiet som frykter at det er en sammenheng mellom dette drapet og forsvinningen av Clare. Som ledd i etterforskningen blir telefonen i studenthjemmet forsøkt avlyttet for å finne oppringeren.

Det er altså mange, i dag, klassiske genreelementer ved ”Black Christmas”. Vi starter med å bli litt kjent med de ulike studentene. I mens følger vi denne ukjente personen i førstepersonsperspektiv som bryter seg inn i huset. De stadige ekle telefonoppringningene har vi sett i senere filmer som ”Skrik” og ”When a Stranger Calls”, i dag altså som en skrekklisjé å regne. Stemmen(e) i telefonen er også i seg selv temmelig ekstreme, alt i fra dyp mannsrøst, via lysere dameskriking, til grisehyling og tung pusting. En skikkelig schizofren kar dette kan det virke som, og Norman Bates blir som en lydamatør i forhold når vi tenker tilbake på sistnevntes todelte stemme og splitta personlighet i ”Psycho”.

Denne påtrengende skikkelsen, som både kikker på og observerer jentene i huset, skaper en uhyggelig og creepy atmosfære med dette enkle point of view-perspektivet. Hvem kan ikke relatere seg til hvor ekkelt det hadde vært om en ukjent var i huset sitt?! Kontrastene mellom de koselige snødekte gatene, julepyntet hus og varm god stemning blir slik ekstra virkningsfullt brutt ned når altså en fremmed entrer huset.

Det er selvsagt flere karakterer som må bøte med livet her. Hvert drap begås på forskjellig vis, alle både brutalt og ”oppfinnsomt” kan man si, dog ikke særlig blodig i forhold til mange andre liknende filmer og dagens torturskrekk. Selve drapene er både fæle og stilfulle, om man snakker skrekkestetikk nærmest. Enten ofrene blir kvalt av plastikk, kakket i hodet av en hard gjenstand, eller stukket i hjel med kniv, så fargelegger disse drapene filmen og bildet av morderen som delvis uforutsigbar og fullstendig gal. Spesielt må drapet av en bestemt karakter fremheves som direkte stilsikker, original og filmatisk knallbra laget. Som en collage og blanding av point of view, oversiktsbilde, vanlig og sakte film, drepes den ene karakteren med en glassfigur formet som en enhjørning(!), dette imens det kryssklippes til karakteren Jess som står nede i døra og hører et barnekor som høylydt synger julesang.

Kontrasten mellom juleidyll og tragisk drap oppe i 2.etasje blir her maksimalt virkningsfullt. I dette drapet er det dessuten klare likheter til dusjscenen i ”Psycho”, og vi får faktisk som eneste gang i filmen se litt av morderen her, dog i et meget mørkt rom og uten å kunne gjenkjenne denne direkte. Filmatisk billedlig minner dette drapet dessuten mye om regissør Brian De Palma og hans måte å skyte særegne (draps)scener på, noe som ofte er både lekkert, smekkert og vanskelig å glemme i ettertid.

Regissøren i Bob Clark lagde i sin karriere flere komedier og nettopp humoren i vittige karakterer og replikker er noe som står sterkt også i ”Black Christmas”. Balansen mellom skrekken og viddet er videre noe av det virkelig godt fungerende og representerende ved filmen. Rare, om enn i dag outrerte karakterer, tilfører karaktergalleriet en friskhet og særegenhet som mange amerikanske slashere totalt mangler. Man skal også fremheve regissør Clarks lekne og morsomme bruk av lydoverganger mellom mange scener og bilder, et filmatisk grep som virkelig varmer et filminteressert hjerte, og som muligens går over hodet på dem som ikke er så vandt med film. Dette vitner om en både dyktig, engasjert og stilsikker regissør som vet hva han vil og som leker seg med prosjektet sitt, noe som er herlig og overvære.

Motivet for drapene kan man sitte lenge og gruble på, men man finner trolig ingen. Nettopp dette med den rene, tilsynelatende enkle og umotiverte drepingen kan oppfattes som både rar, uforståelig, men også skremmende forstyrrende på en og samme gang. Hvorfor galne folk dreper kan ha mange årsaker, men i denne filmen føles det heller ikke nødvendig å få forklart en eventuell motivering, morderen bare dreper, trolig av opphisselse rundt handlingene, ikke for noe mer. Punktum. Foruten å bruke kamera mye som morderens synsfelt, gjøres det også en del effektiv og creepy bruk av skygge, vinkler og annet kamerabruk som gir næring til en fremmed i huset-følelse. Ekkelt!

Til å være en ungdomsslasher fra 1973 så er ”Black Christmas” godt krydret også med et grovt språk, og ikke bare fra han galningen i telefonen. Særlig karakteren Barb, som er glad i flaska og kjederøyker, plopper ut med vulgære og stygge ord i ett sett. Et klassisk umoralsk studenthjem dette altså. Skuespillerne er både stødige og deres karakterer er såpass interessante at de ikke blir direkte kjedelige. En lang oppbygning gjør videre at vi kan bry oss litt om dem, ulikt mange av skrekkfilmgenrens utallige ofre opp i gjennom tiden. Navn som Olivia Hussey, John Saxon, og Margot Kidder drar kanskje noen igjen kjensel på. Sistnevnte er enda aktiv og har blant annet spilt i de tre Supermann-filmene på 80-tallet, samt i Brian De Palmas fascinerende skrekkthriller ”Sisters”.

Realismen i amerikanske slashere pleier oftest å være som kastet ut av vinduet. Enten det er de mange hjelpeløse blondinene som ikke klarer løpe vekk, snubler og roter det til, eller det er en nærmest overnaturlig sterk morder, ja så er det mye som ikke pleier å henge helt på greip. I ”Black Christmas” funker det aller meste, bortsett fra et par småting, og det er gledelig. Hva som ikke rimer helt kan ikke røpes, men la oss si det har noe med telefonen å gjøre…

Som draps- og mordmysterium blir man sittende og gjette hele tiden på hvem som er morderen. Kan det være en av jentenes kjæreste? Kanskje er det huseieren, eller et av ofrenes familiemedlemmer? Hva med jentene selv? Som en underholdningsfaktor i seg selv blir dette fort en av filmens, og genrens generelt, sterkeste side. Nettopp i spørsmålet rundt hvem som er morderen skiller ”Black Christmas” seg veldig godt ut, selv faktisk blant samtlige etterfølgende liknende filmer. Gjett hvordan!

Denne historien om morderen som terroriserer studenthjemmet er som en klassiker i sin genre å regne, uansett om et fåtall har sett og hørt om filmen i forhold til sine mer kjente amerikanske store ”rivaler”. Skal man dra det litt langt kan man neste hevde at å se milepælen ”Halloween” ikke blir helt det samme lenger etter å ha sett ”Black Christmas” som ”første” film ut gjøre disse grepene og spesielt synsvinkelen fra morderens side. Om man ikke har sett og oppdaget denne godbiten enda, kan den fremdeles sees og samtidig klare å både skremme og fascinere, om ikke annet være et interessant eksempel på en skrekkslasher som både gjør genrekonvensjonene vi i dag tar for gitt, samtidig som den er så klar og tydelig på bruken av disse. Likevel er det nesten slutten som altså er det mest geniale ved hele denne filmen, uten å røpe direkte hva dette innebærer. ”Black Christmas” er virkelig en undervurdert, eller i hvert fall ganske bortgjemt juvelklassiker, og enhver skrekkfilmentusiast bør virkelig få med seg denne, enten det er til jul eller ikke.