Enkelte filmer bruker minimalt med virkemidler for å få frem sitt budskap og nå ut med sine hensikter. Ti Wests ”The House of the Devil” må sies å være en slik film, en film som kan kalles både enkel, sparsommelig og old-school, men som like fullt klarer og oppnå maksimal effekt av dette lille den serverer oss.

Studenten Samantha Hughes tar på seg en tilsynelatende vanlig barnevaktjobb for å tjene seg noen sårt tiltrengte penger. Barnevaktjobben er på samme kveld en historisk måneformørkelse finner sted, og huset hvor Samantha skal være innehar en noe merkelig familie. Sakte men sikkert innser hun at familien i huset ikke er helt som andre folk…

Filmen åpner med at vi får opplysninger rundt satanistiske kultgrupper i USA, hvor mange som faktisk tror at slike finnes, samt at denne historien er basert på en uforklarlig sann en. Vel… om det virkelig er basert på en spesifikk virkelig sak så er det uhyggelig nok i seg selv.

Samantha har nettopp fått seg hus som hun snart skal starte med å leie, hun er nemlig lei studenthybellivet. Først må hun bare tjene penger til den første månedsleia, og ringer derfor for å få jobben som barnevakt. Vi er tydeligvis på 80-tallet, for tidskoloritten i både klær, biler, bygninger og kafeer er stilfullt gjengitt som dette tiåret. Også musikken er utpreget 80-talls, samt også introduksjonen med fortekstene. Dette setter an tonen såpass godt at vi ikke et sekund kan tro noe annet enn at vi ser på en skikkelig retrofilm.

Ser man bort i fra tittelen på filmen så er det lenge ingenting som tyder på at dette skal være en spenningsfilm. Vi vet rett og slett ikke hva som skal skje eller hende, ingen tydelige hint vises. Men, i kamerabruk, bildeutsnitt og noe i musikken forteller oss at noe urovekkende trolig skal skje, vi vet altså bare ikke hva! Det er som om man slik med det filmatiske språket klarer å frembringe en litt ekkelt underliggende murring, som altså varsler noe som vil komme, uten å vise den klassiske skumle mannen med maske eller at noen kikker på Samantha bak et hushjørne. Selv her er ”The House of the Devil” meget sparsommelig og enkel, men klarer likevel altså å fremstå som en antydende skremmefilm.

Etter hvert vokser denne uroen sakte men sikkert. Nennsomt frembringer stadig oftere kameraets bevegelser urovekkende hint, enten det sneiper forbi ei dør eller et speil, eller Samantha står med ryggen til døråpningen. I disse situasjonene vil en skrekkfilmvandt seer fort kunne se for seg at en eller annen ting skal skje, at noen skal komme hoppende frem fra mørket, skremme Samantha i speilet, eller bare plutselig dukke opp i vinduet.

Det er i denne veldig lange oppbygningen av slike stemninger at filmen river og sliter i nervene våre. Uten å røpe for mye så skal det sies at det går nesten én time før noe virkelig dramatisk skjer, bortsett fra en helt sentral hendelse som er veldig kort. Når man gang på gang derfor TROR at noe skal skje, men det ikke gjør det, ja så kjennes det virkelig på kroppen. Om du pleier å sitte med hendene foran øynene når man ser en skummel film så vil dette derfor bli en lang lidelse for deg.

Eieren av huset Samantha skal passe på, Vincent Ulman, spilles av Tom Noonan, en høy og slank kar som har et forstyrrende slesk uttrykk i ansiktet, uten at han overdriver. Stemmen hans er det også noe creepy over, og tilfører hans karakter akkurat slik man kan kunne se for seg at ”slike” som han er. Noonan er kjent fra diverse større filmer, samt tv-serier som ”Hell on wheels” og ”Damages”. Samantha Hughes spilles av Jocelin Donahue og hun er akkurat såpass vanlig jente-aktig at vi både kan føle med henne og etter hvert veldig synd på henne.

Tilbake til når det først skjer store saker i handlingen… Meget effektivt skjer det noe som nærmest gir oss sjokk, både fordi det kommer så uventet men også fordi det angår en karakter som vi har rukket å bli litt kjent med. Etter dette vet vi at vi i hvert fall ikke kan føle oss trygge, og frykten for at nærmest hva som helst kan skje stiger.

Det store og mørke huset Samantha befinner seg i denne kvelden skal vise seg å skjule mørke hemmeligheter, men veien frem til disse hemmelighetene er i Ti Wests film veldig lang. Oppbygningen og oppdagelsene rundt omkring i dette huset dras ut gang på gang og spiller altså slik veldig effektivt på våre skrekkfilmforventninger, genrens konvensjoner og forhåpninger. Regissør West leker seg med oss som katten og musen, før han så slår til når man minst aner det. I sluttdelen av filmen eskalerer ting veldig, og vi får et markant skifte i handling og tempo.

Oppsummert kan man si at ”The House of the Devil” verken finner opp skrekkfilmen på nytt, ei heller er en uforglemmelig klassiker. Det som likevel gjør filmen såpass stødig og severdig er dens sterke helhet i form, stil og effekt, selv om den altså er liten, enkel og smart. Det oser dedikert regi og en kjærlighet til genren fra folkene bak, noe som vises godt igjen i resultatet. Om man liker sakte snikende uhygge hvor man faktisk VIL bli skremt, ja så må ”The House of the Devil” kunne falle godt i smak. Filmatisk er den briljant når den leker med bildene og får oss til å holde pusten gang på gang, for slik bare å rive og slite i nerver og øke pulsen. ”The House of the Devil” er tydelig en hyllest til 70- og 80-talls skrekk, uten å stappe inn verken satire eller ironi til genren, bare en pur ren, pen og effektiv liten rakker!