Kameratene Jesse og Hector er flittige brukere av håndholdt kamera i det sommerferien starter. Som de to viltre tenåringsguttene de er, filmer de hverandres spøker og røverstreker med kameraet, og litt til. En dag blir de oppmerksomme på dama som bor under leiligheten til Jesse. Det kommer nemlig rare og bråkete lyder fra denne nabokjerringa i dette tett befolkede bokollektivet av en bygning. Selvsagt må dudes’a finne utav hva som skjer bak de tilslørte vinduene…

”The Marked Ones” er en spin-off av ”Paranormal Activity”-serien, hvor handlingen finner sted parallelt med hovedserien kan man si. Denne gang går man mer inn i materien, vi får blant annet se at en rekke rituelle gjenstander, offertavler, svart magi, med mer er i omløp i leiligheten under guttene. Det paranormale er altså mer dratt ut enn noen gang. Det er ikke lenger noe ukjent i denne filmen, vi får mer forklart enn i tidligere filmer.

Det er også mer action, det skjer mer variert både med karakterer og enkelte som blir besatt. Vi får servert både uventede og enkelte overraskende hendelser, mens altså det rituelle peker mot hekseri og konkrete utvelgelser av mennesker. Slik sett trekker den litt paralleller og ikke minst tanker tilbake til den nå 14 år gamle filmen om Blair-heksa som skremte livskiten av oss med sitt ’found footage’-materiale. Det er som om vi besøker resten av venninnene til denne heksa etter hvert, for å si det slik.

”The Marked Ones” skiller seg ut, det skal den ha. Både settingen med dette latinamerikanske nabolaget, samt spekteret rundt det rituelle gir litt mer kjøtt på beinet enn hva bare svart/hvitt overvåkningsbilder gjør. Våre overpubertale gutter finner på rampestreker og kommer altså over det ene og det andre. Skuespillet er godt troverdig, avslappet og realistisk spilt, og det er en befrielse og ikke minst et must for å skape en troverdighet en slik film må ha.

Formatet med ristende kamera, igjen imponerende ofte filmende der hvor vi som publikum vil se, er for lengst delvis oppbrukt, men opplegget evner også enda å skremme og overraske. Det er rett og slett et fungerende grep innen skrekkgenren. Det er flere scener denne gang som derimot ikke overrasker, rett og slett fordi vi ser dem komme lenge før. Da blir disse scenene heller mer bråkete, masete og kjedelige. Heldigvis er halvparten skremmescener også motsatt, nemlig direkte overraskende og uventede, dog dessverre ofte preget av øredøvende lydnivå som skremmer trommehinnene mer enn hjernen og hjertet.

”Paranormal Activity: The Marked Ones” er i det store og hele selvsagt mye av det samme som i de fire første filmene. Den skiller seg dog ut med mer action og handling enn nærmest samtlige andre filmer, men noe mer skummelt og skremmende akter den ikke å bli for det. Dessuten blir også fokuset denne gang på en av hovedkarakterenes plutselige forandring og evner til å få superkrefter, noe som ytterligere gjør historien vanskelig å svelge. At det er flust å lage en haug flere filmer av innen dette spekteret betviles ikke. Spørsmålet er bare om det er ønskelig å se særlig mer, for nå er virkelig spøkelset for lengst utav skapet, og da er det vel ikke skummelt mer?!