Visekriminalbetjent Carl Mørck blir, etter å ha gjennomgått en alvorlig hendelse, tvunget til å lede den nyopprettede ’Avdeling Q’, en avdeling for uoppklarte saker. Sammen med sin nye assistent Assad må Mørck grave dypt for å forsøke å vekke døde saker til live. Spesielt en sak vekker deres nysgjerrighet, nemlig mysteriet rundt den antatt døde Merete Lyngaard. Kvinnen forsvant sporløst fra en ferge for fem år siden og kun hennes hjerneskadde bror var vitne til hva som skjedde.

Skandinavisk krim har vi nok av, og de senere år har denne genren virkelig eksplodert, mest på godt, og hvor til og med internasjonale interesser har fått opp øynene for dette. Både filmserier og tv-serier florerer med både sære og hardtarbeidende kvinner, og slitne, traurige, gjerne stae og alkoholdrikkende mannfolk som uten å nøle taler både overordnede og fornuften stikk i mot. Både Wallander og vår egen Varg Veum er eksempler på slike, og nå kommer altså også danske Carl Mørck og skal vise seg frem.

Dessverre er ikke Carl noe direkte nytt eller friskt i så måte. Han er en sur, bitter, sint og ufølsom mann, noe vi har sett utallige ganger før. Også folkene rundt ham er stiliserte og klisjéfremstilt, som hans politisjef som grunnet økonomiske utfordringer altså må kutte ned på Carls arbeid og innsats, selv om han tydeligvis gjør fremskritt innen Lyngaard-saken. Troverdig? Vel…vet ikke helt jeg, og også flere elementer innen den opprinnelige etterforskningen skurrer og virker rare, uten at dette forklares senere i historien heller.

Men så…enters Fares Fares, som Carls makker Assad, kjent fra svenske komedier som ”Jalla Jalla”, ”Kopps”, ”Snabba Cash”-trilogien og til og med Oscar-vinneren ”Zero Dark Thirty”. Denne rake motsetningen til Carl i den positive, trivelige og mer troverdig menneskelige karen, gjør disse to til et etter hvert interessant og likandes par, tross alt. Når det gjelder skurken så er vi virkelig på psykopat-nivå her. Mulig dette funker i amerikanske skrekkfilmer, og noe kan da også minne litt om både ”Saw” og ”Hostel” her, men at skurken er SÅ bitter grunnet sitt motiv er rett og slett vanskelig å sluke, med mindre han altså er psykopat da.

”Kvinnen i buret” er basert på den danske suksessromanen av Jussi Adler-Olsen. Ikke ulikt både svenske og norske krimsuksesser har man altså brakt dette til filmens format. I likhet med serier som ”Broen” og ”Forbrytelsen” er det mye som funker godt også i ”Kvinnen i buret”. Det hele er som en litt lengre episode av nevnte Wallander, eller Veum, litt mer dyptpløyende i hovedkarakterene og i skurken. Etter hvert som Carl og Assad graver dypere i mysteriet rundt Lyngaard er det smått spennende å følge hva som kan ha skjedd. Direkte creepy og spennende blir dette aldri dog. Både de nevnte plothullene, som virkelig irriterer hver eneste gang i slike filmer, samt stereotypiske karakterer er med på å sette et preg på filmen og historien den ikke har godt av.

Heldigvis reddes noe av godt skuespill og at man selvsagt alltid har lyst til å få svar på drapsgåten i slike filmer og serier. Men veien dit, effektene og midlene som blir brukt filmatisk, manusmessig og spenningsmessig er såpass flate og genremessig fastgrodd at ”Kvinnen i buret” aldri klarer å løsrive seg fra ’vet hva man får’-preget. Og dette er jo litt synd, at slike filmer trolig av produsentene ikke får større særpreg enn de gjør, blant annet siden de er basert på en kjent bok og videre skal være ”safe” i det kunstneriske uttrykket.