---

Ingress:

En rettskaffen politimann blir sendt til en skotsk øde øy hvor han skal etterforske forsvinningen av en ung jente. På øya lever det et eget samfunn av mennesker, en gruppe folk som det skal vise seg alle nekter for at jenta i det hele tatt har eksistert. Stedet eies og ledes av Lord Summerisle, og er blant annet kjent for å dyrke sin egen frukt og mat som de lever av. Politimann Howie merker fort at det er noe ugler i mosen på dette stedet, og en etter en tar han folk i løgn, bedrageri og mystisk oppførsel. Det hjelper heller ikke at de lokale praktiserer gamle ritualer, skikker og andre ting som bymannen Howie umiddelbart oppfatter som avvikende oppførsel.

Anmeldelse:

Vi møter altså på politimann Neil Howie som ankommer den avsidesliggende øya via sjøfly. Det tar nemlig dagevis å ro inn til stedet får vi vite, noe som burde være en angstfremkallende tanke i seg selv. Mr. Howie er en strengt kristen og svært pliktoppfyllende mann, som tar sin jobb og oppgave fullstendig uten noen form for humor eller slinger i valsen. Skuespiller Edward Woodward spiller fabelaktig dedikert denne rettferdige karen og står som en påle både som stabukk og et menneske som aldri gir opp kampen med å finne utav mysteriet på øya.

Innbyggerne på dette lille stedet virker fra første stund av både litt rare og alternative. Det er mye erkebritisk her både i måten man snakker på og ter seg. Karaktergalleriet er videre dermed også ganske så fargerikt, og etter hvert får vi stifte bekjentskap med både en lærerinne, en bareier, butikkinnehaver, også videre. Alle synes altså å skjule noe, og den store lederen deres i lord Summerisle er trolig den mest creepy av dem alle. Det er ingen ringere enn Christopher Lee som gestalter denne lorden, og med sin velkjente karakteristiske super dype stemme oser han selvsagt autoritet og avgir karisma. Som sektleder må man vel også ha nettopp disse egenskapene, karismatiske sider som kan danne empati og bånd til sitt folk.

Vår politivenn Howie begynner etter hvert å mistenke at den forsvunne jenta ikke er så langt borte i det hele tatt, nei kanskje til og med i live og at hun skal brukes i et rituale til en kommende festival på øya. Stabeistet Howie leter i hus etter hus etter spor, og når festivaldagen ’May Day’ endelig er der kler han seg ut sammen med folket og mingler seg med i valsen. Oppdagelsene han videre gjør skal komme til å koste ham dyrt!

Det er en utrolig pen setting og location som er brukt i ”The Wicker Man”, med beliggenheten av øya, naturen, vårfargene som har begynt å våkne, og liknende. Som publikummer blir Howie på mange måter også vår egen stemme, han reflekterer mye av frustrasjonen vår til disse menneskene, hvordan de lever, synes å skjule ting, og så videre. Vi holder med ham og håper han skal finne noe avgjørende bevis. Når det etter hvert viser seg at det ikke er den forsvunnede jenta som skal bli årets offerlam, men heller en annen bestemt person, ja da setter plutselig panikken inn.

Det er selve den krypende spenningen, atmosfæren, og oppbygningen av alt dette i manus, filmatiske grep og regi som gjør at ”The Wicker Man” føles så original og særegen. En stor kultklassiker er den da også, og er gang på gang med på listen over tidenes beste skrekkfilmer. Noe voldsomt skummel er den jo ikke, mer skikkelig ekkel creepy og forstyrrende plagsom i karakterer og stemningen disse er med på å skape. Bare tanken på å måtte bo et slikt sted, være tvunget til å bli på øya over flere dager, er jo nok til å sette hjertepumpa godt i gang. Tanker til nyere serier og samfunn som i David Lynchs "Twin Peaks", eller M.Night Shyamalans "The Village" kommer sigende, og ”The Wicker Man” er utvilsomt inspirasjonskilde for mang en filmskaper i ettertid. Det er noe grunnleggende ondt i oss mennesker, og vår evne til å bli hjernevaska i flokk, som er både fascinerende og så skremmende ved denne filmen.

Tanker til virkelighetens grufulle sekter og religiøse ansamlinger gjør i aller høyeste grad også samfunnet på Summerisle til en skremmende tanke. Charles Manson-drapene i Los Angeles i 1969 er for eksempel et grelt eksempel på menneskelig hjernevasking. Det beste og desidert mest grufulle eksempelet må likevel være massedrapene i Jonestown i Guyana 1978, hvor sektlederen Jim Jones ledet ufattelige 918 mennesker i cyaniddøden.

Som film ser vi elementer av Hitchcock-aktig panikk, en krypende angst og følelse av å være fanget. Det i starten Agatha Christie-aktige mysteriet får oss til å bli delaktig og interessert i plottet. Det er også en herlig tone i filmen at dette er britisk, og ikke amerikansk. Det blir liksom noe litt mer jordnært og troverdig ekkelt over det, av en eller annen grunn. Kanskje likner miljøet og personene rett og slett mye på nordmenn?

Når den enorme gigantiske tremannen åpenbarer seg på toppen av fjellknausen mot slutten av filmen, ja da får man virkelig frysninger på ryggen. ”The Wicker Man” har en helt unik historie og stemning som gjør at det ikke er vanskelig å skjønne dens posisjon som stor spenningsklassiker. Knallbra manus, musikkbruk, location og skuespill gjør dette til en uforglemmelig filmopplevelse, så om du enda ikke har fått med deg denne godbiten så vet du hva du har å gjøre.