Kaias fredelige liv med kjæresten Andrew blir brutalt snudd på hodet når søsteren Christine uventet dukker opp hos dem ei natt. Dagen etter kommer kjæresten hennes også til dem, og litt etter litt utvikles konflikter mellom de fire i selskapet. En dag forsvinner også plutselig en av dem og både kjærligheten og familiebånd blir satt på prøve.

Regissør Mona Fastvold har bakgrunn blant annet som musikkvideoregissør og ”Søvngjengeren” er hennes første langfilm. Helt fra starten av settes en standard som består i både pene bilder, en dus sensommersk fargebruk, samt bruk av lyd og musikk som blant annet kan bringe tankene tilbake til ”Twin Peaks”. Og det er da noe underliggende creepy også i denne historien. Det tyder nemlig både kameraføring, lyd, manus og karakterene på.

Bruken av illevarslende lyd er et grep som særlig i starten virker både spennende og interessant, men utover i filmen forsvinner nærmest dette elementet. Hvor ble det av? Ellers er oppbygningen, både av karakterene og historien, noe det brukes lang og grundig tid på. Man sitter etter hvert og rett og slett lurer på hva dette skal bli til, en spennende thriller, eller et dystert drama. Vel…noe et sted midt i mellom vil jeg påstå at det blir.

For, den lange oppbygningen dras veldig ut og resulterer liksom ikke i noe spesifikk typisk thriller-spennende, nei heller i en passelig engasjerende menneskelig utvikling som tydeligvis blir filmens spenningspunkt. Hvem er karakterene egentlig? Hva relasjoner har dem, og deler de kanskje også noe fra fortiden? Svarene blir aldri mer enn småinteressante og engasjementet vårt med disse fire menneskene er både vanskelig å engasjere seg så alt for mye i, ei heller er rammene rundt dem spesielt gripende. Jo lengre ut i historien man kommer, jo mer skriker filmen etter klipping, tempo og brudd.

Skuespillerne er for så vidt gode og greie. De føles naturlige og ekte. Spesielt Andrew oppleves som småustabil og som en kar man ikke vil kødde for mye med. Christine spiller også godt som det ”vraket” hun viser seg å være. Selve søvngjengeriet som tittelen spiller på forblir dog noe som ligger i bakgrunnen, og slik litt misvisende kanskje, igjen, med tanke på thriller-preget man nærmest sitter og venter på grunnet tittelen.

Slik ”Søvngjengeren” fremstår oppleves dramaet som både svært tungt, treigt og nærmest ertende i de tidvis lovende spennende rammene som likevel aldri resulterer i den spenningen man egentlig venter. Når det hele er preget av usympatiske karakterer som altså verken sjarmerer eller innbyr til så mye annet, ja da blir man litt for fremmedgjort til at selv dette som menneskelig drama blir noe sterkt engasjerende.

Filmen er mest interessant rent filmatisk, med de nevnte lyd/musikk- og bildegrepene, samt at location og settingen med et øde hus, et stort og fint et sådan, alltid innbyr til fascinasjon. Bare så synd det som hender der ikke er av like stor interesse.