En suksessfull forfatter, Paul Sheldon, står bak en svært populær romantisk bokserie om heltinnen Misery Chastain. Suksessen har gitt ham et liv han aldri kunne ha drømt om, men innvendig er han møkka lei. Han ville ikke bli kjent for å tilfredsstille enhver stakkarslig frustrert husfrue i USA, nei heller vil han bli en skikkelig forfatter, verdt å huske for noe annet. Dermed tar Sheldon livet av sin karakter Misery i det som skal bli hans siste bok om henne. På vei til forlaget for å levere bokutkastet, kommer han imidlertid utfor en storm og kjører av veien og blir kraftig skadet. Men noen finner ham, bærer ham ut av bilvraket, og plutselig våkner Paul opp igjen i en seng.

Personen som har reddet ham er Annie Wilkes, en dame som bor i nærheten, på en øde gård et godt stykke borte fra folk og fe. Hun tar vare på ham, pleier og hjelper ham så godt hun kan. Passende nok er hun en tidligere sykepleier, så både det nødvendigste av hjelpemidler har hun, samt erfaring nok til å hjelpe ham blant annet med sine to brukkne bein.

Etter hvert som Paul kommer mer til hektene, får han vite at Annie er hans absolutte fan nummer én. Hun har alle originalutgavene i hans ”Misery”-serie, og har selvsagt lest dem uttallige ganger. Hvilken lykke tenker Paul først, at han ble funnet av en hengiven fan med sykepleierbakgrunn. Problemet med Annie er bare at hun også er splitter pine gal! Farlig psykopatisk og ustabil. Bare at det regner ute kan få henne deprimert og irritert, mens utfallet av Pauls bøker kan resultere i voldsomme følelsessvingninger i henne. Nettopp dette skjer når Annie etter noen dager har lest ferdig hans siste bok om Misery. Annie går av skaftet, brenner bokmanuset og beordrer Paul til å skrive en ny bok, en bok som skal være totalt annerledes!

”Misery” er basert på boken med samme navn av skrekkmesteren Stephen King. Filmatiseringen av denne historien må sies å være blant de bedre når det gjelder å bringe Kings angstfremkallende og særegne historier til filmformatet. Man kan si mye om Kings forfatterskap, og enkelte ting er helt sikkert. Elementer som overnaturlighet og det ukjente er en klassisk gjenganger i hans historier. Tingen med ”Misery” er at her er det ingenting som er av overnaturlig art, nei snarere tvert i mot. Kanskje nettopp derfor funker det også så godt på film, slik også blant annet ”Ondskapens Hotell” gjorde. Ingenting av det som skjer i ”Misery” er noe som ikke kunne ha skjedd i virkeligheten. Stemninger og følelser som angst, panikk og klaustrofobisk tetthet er derfor noe som går igjen i ”Misery”.

Det er altså mye som funker godt med denne filmen. Både manus og regi er enkel, oversiktlig og tydelig i sitt språk. Her ligger ikke mye mellom linjene, det sies og vises rett ut og frem. Filmatisk er det en god gammeldags stil over det hele, typisk klassisk fortellende, amerikansk, og videre lite utfordrende for oss publikummere. Likevel gjør dette at vi storkoser oss når vi overværer dette paret som begge kjemper for sine liv, vi slipper tenke så det knaker, bare suge til oss det vi ser og følge spent med på moroa.

Mye av æren for den velfungerende helheten må jo utvilsomt også de to hovedrolleinnehaverne ha mye av skylden for. 90 prosent av filmen er tildelt kun disse to, og samspillet mellom dem er svært så bra og drivende. James Caan i rollen som Paul Sheldon er glimrende spilt, og vi både føler med ham i panikken og opplevelsene han gjennomgår, mens smertene oser av ansiktet hans, gang på gang. Kathy Bates fikk tidenes første kvinnelige skrekkfilmhovedrolle-Oscar for sin fremstilling av galne Annie Wilkes, og det er utvilsomt en fryd å se henne både blomstre og gnistre i denne rollen som dekker alle salgs ustabile humørsvingninger. Det er dog noe (i dag) smått teatralsk og typisk filmatisk over spillestilen til Kathy Bates, en stil som i dag trolig ikke hadde funka like godt i forhold til hvor tydelig og (igjen i dag) karikert den er. Også bruken av kamerakjøring, med nærbilder av Annies sinte ansikt, er et grep som hører fortiden til kanskje. Men uansett er ikke dette noe som forringer filmen i dag, det blir mer som et tegn på tiden den ble laget, i 1990.

Bates kom som et skudd inn i filmverdenen med denne rollen. Selv om det er en anelse (over)tydelig spill av henne, så gjør skuespillet hennes likevel at kontrastene snill/gal, rolig/hysterisk, sjarmerende/skremmende blir filmatisk knakende underholdende! Det er denne ustabiliteten i karakteren Annie som virkelig skaper spenningen, og Bates virkeliggjør henne glimrende og herlig. Som karakter er det ikke ofte vi ser kvinnelige psykopater bli portrettert i en hel film slik som dette, så bare dét er en kuriositet og godbit ved ”Misery”. Hvor mange ganger, i hvor mange filmer, har vi ikke sett den mannlige kidnapperen, morderen og psykopaten som tar kvinner til fange og tar dem av dage? Som historie er ”Misery” også interessant å tenke over i og med at det er historien om en forfatter som blir ’stalked’ av en overivrig dedikert fan. Kanskje er dette Stephen Kings eget ultimate mareritt, kanskje til og med delvis selvopplevd, uansett så må det være en skremmende tanke å møte fans som er litt vel oppmerksomhetssyke og ville etter sitt idol. Virkelige historier om gale fans er det mange av, og nettopp når det går opp for Paul at denne Annie er en smule mer interessert i ham enn bare bøkene hans, ja da vokser også den ugne stemningen i oss som ser på.

Det er flere typer stemninger i ”Misery”. Den beste er den stadig voksende og utviklende uhyggen og usikkerheten som blir formidlet igjennom karakteren Paul, og som videre smitter over på oss som ser på. Men også enkelte svært forstyrrende enkeltscener er uforglemmelige. Annie gryntende som en gris, Pauls mislykkede forsøk på å bedøve Annie, eller den berømte slegge-scenen krydrer og piffer opp marerittet glimrende! Det er også en del nærmest ufrivillige doser humor her, sort humor rettere sagt, for når Paul og Annie på slutten barker sammen i et blodig basketak er det ikke uten forløsende glede, humor og vittige elementer.

En kan selvsagt stille visse spørsmål rundt hvorvidt historien går helt opp i logikk og liknende. Tar det ikke litt vel lang tid før sheriffen kobler Annie og hennes fortid med forsvinningen av Sheldon, at det kan være noe muffens her? Annies fortid, som tydeligvis ble godt dekket i avisene, burde vel typisk i et slik lite samfunn være en godt kjent sak og gjenstand for masse snakk og sladder blant innbyggerne?

I det store og det hele er ”Misery” verken forferdelig skummel, ei heller voldsom brutal. De få stedene den ER brutal blir derfor virkningen optimalt bra og virkningsfull. Spenningen ligger mer i elementer som ’klarer Sheldon å komme seg bort fra huset’, eller ’hva er det Annie finner på neste gang’, og her ligger det veldig mye spennende å ta tak i, noe filmen også gjør. Den blir aldri kjedelig, og fascinasjonen for Annie, huset hennes, og den psykiske utviklingen av både henne og Paul er medrivende og svært underholdende. Kathy Bates gjør et svært tydelig, underholdende og fargerikt uforglemmelig inntrykk som den ravende galne kjerringa Annie Wilkes, og som helhet oppleves ”Misery” som en liten klassiker, rett og slett fordi den er så helstøpt, tydelig og sikker i det meste den gjør! Psyko-damer florerer det ikke av innen filmens verden, men det har jo kommet litt flere siden 1990. Paul Sheldons nummer én fan kommer uansett sent til å glemmes!