En spesialgruppe med kunsthistorikere og museumskuratorer får i oppdrag å ta tilbake verdifull kunst som nazistene har stjålet under krigen. Hitler truer med å ødelegge alt sammen om han kapitulerer, så mest mulig må forsøkes reddes før denne delen av kulturen er tapt for alltid.

Et i utgangspunktet knakende interessant tema og handling dette, å ta for seg krigens ”glemte offer”, om man kan få si det slik. Det er laget utallige filmer om den 2. verdenskrig, men aldri en film som utelukkende fokuserer på all den verdifulle kunsten som Hitler griskt grabbet til seg, tok bort i fra enkeltmennesker, kunstmuseer og sine opprinnelige tiltenkte tilholdssteder. Som George Clooneys karakter sier, så er det som om en generasjon aldri har eksistert om man ødelegger kulturen og kunsten til disse. Sant nok, og det er lett å like at man gjentatte ganger sier at kunsten til og med er mer verdt å redde enn enkeltmennesker. Når hørte vi DET sist i en amerikansk krigsfilm liksom?! Tøft og sterkt!

Men… Etter hvert som gruppen av kunstkjennere samles for å ta fatt på denne enorme oppgaven, blir vi ikke akkurat overbevist om deres engasjement og troverdighet. Det er nemlig lite som lyser kunsthistoriker og emnespesialist, verken av Matt Damon, John Goodman, Bill Murray eller Cate Blanchett. De er jo bare en haug Hollywood-stjerner, i hvert fall fremstår de slik i denne filmen.

Et drivende tempo i handling og klipping i starten daffer fort over til en langsom grøt av uforståelige avbrekksscener, uinteressante og irrelevante digresjoner i handlingen. Man spør seg etter hvert hvor spenningen og moroa blir av. Det er flere elementer av gammeldagshet over filmen, ikke bare tematisk selvsagt, men både humor, vidd og snert er treig og tidvis håpløst tafatt eller tørrvittig. Det er vanskelig å skjønne om dette skal være en vittig fortalt historie, eller en mer spennende thriller-aktig en. Det blir liksom ingenting, bare en vag blanding midt i mellom.

Det kanskje mest irriterende med ”The Monuments Men” er likevel noe helt konkret, nemlig musikken. En stadig tilbakevendende trompetsolo har dæven døtte meg prestert å komme igjennom regissørens sensur, så erkeamerikansk at vi umiddelbart hører John Williams i dette og ser for oss cheesy patriotiske kommersfilmer gjerne signert Michael Bay, noe man skulle tro hørte 90-tallet til, ikke 2014. Også laget av George Clooney da! Ringreven har jo levert den ene knakende gode filmen etter hverandre i årevis, både som skuespiller og regissør. Hvorfor ”The Monuments Men” har blitt så dvask er derfor et lite mysterium. Er det fordi kameratene hans i Damon, Murray og flere er med? Ble det for mye drikking og festing under skriveprosessen og på settet? Gudene vet…

I fare for å virke totalt negativistisk her, så må det jo sies at ”The Monuments Men” ikke er SÅ forferdelig ille. Det har nok mer med at den er ubalansert, vaklende og svak med tanke på hvem som står bak og foran kamera. Filmen har altså med sin lovende og annerledes vri på den 2. verdenskrig blitt en overraskende dvaskt fortalt historie. Den oppleves rotete, uengasjert og umotivert fra karakterene, samtidig som man sitter og virkelig ønsker at all verdens kunst, med alt det som faktisk ble ødelagt og ”mistet livet” i krigen kunne fortjent så mye bedre enn dette. Så smekk på fingrene til Clooney denne gang.