Emmet er en helt vanlig og gjennomsnittlig Lego-figur. Ved et uhell blir han utpekt som den mest ekstraordinære personen av alle og nøkkelen til å redde verden. Sammen med en haug andre figurer drar Emmet ut på en spennende reise for å stoppe en grusom tyrann.

Det var vel bare et spørsmål om tid før også giganten LEGO øynet muligheten for en større kommersiell kinofilm. Greit nok, for dette universet er både verdenskjent og inneholder stadig flere varianter og følgende desto mer uttallige muligheter innen kreativitet og filmmateriale. Nettopp bevisstheten rundt LEGO sin posisjon i leketøysmarkedet og folks liv og bevissthet er noe man virkelig både har tenkt på og leker med i denne filmen.

Historiemessig går det i enkle saker her. Emmet er altså filmens helt, en helt vanlig (LEGO)fyr som forsvinner i mengden og ikke klarer skille seg ut. Han sliter med både selvtilliten og det å finn sin plass i dette klosse-universet, ikke ulikt oss mennesker sier du, ja nettopp. Når han likevel blir utpekt til å trolig være nokså så spesiell likevel, får han følge av både LEGO-Batman, Wonderwoman, Superman, Gandalf, med flere, alle velkjente populærkulturelle figurer, adoptert også av LEGO.

Selvsagt er dette en utpreget lang reklamefilm for produktet LEGO, skulle jo bare mangle, leketøyet er jo så veletablert fra før av. Der annen animasjon og film går motsatt, lager spin-offs og varer basert på sine filmer, er LEGO-filmen slik altså litt annerledes. Selve det filmatiske uttrykket er selvsagt veldig fargerikt, variert og tidvis fabelaktig morsomt for øyne og ører. At filmen er i 3D oppleves mindre interessant, for effekten av dette er overraskende dvaskt og lite brukt til en barnefilm å være. Men greit nok, her er det jo altså flust å ta av på andre måter.

Bildene er dog veldig varierende, både i kvalitet, dybdepenhet og animasjon. Enkelte steder er mye i bildet blurry og ufokusert, mens det i andre er hakkete bevegelser av figurene. Om dette skyldes en blanding av dataanimasjon og stop-motion vites ikke, men det kan virke slik. Når handlingen mye er både hesblesende, hektisk og ofte rotete, ja da blir helhetsinntrykket også følgende. At det uansett blir nok å henge øynene opp i er dog sikkert og visst.

Filmen skal ha stor ros for å innlemme barn så vel som voksne i det tidvis smarte, intelligente og morsomme manuset og leken med alt fra enkeltfigurer, Lego-franchisen og selvironien rundt sitt eget enormt kjente merkenavn. Sluttdelen skiller seg ut ved at vi kommer hjem til en far og sønn, mennesker altså, hvor far (Will Ferrell) blir sint på sønnen sin som har sneket seg ned i kjelleren for å leke med den store og dyrebare Lego-samlingen hans. Far vil la alt stå perfekt bygget etter bruksanvisningene, mens sønnen vil rive ned, demontere, bygge og leke med Legoen. Dermed er også filmens hovedmoral og visdom poengtert, at Lego handler om frihet og lekelyst. Denne scenen setter også fingeren på det faktum at Lego også appellerer til både barn og voksne, eller til 'barnet i oss alle' som det vel heter.

Det er umulig ikke å like mye av dette tidvis hysteriske greiene, særlig om man er oppvokst med LEGOs vidunderlige verden. Det er tydelig lagt mye i et smart manus, noe humoren og selvironien reflekterer. Lego-filmen er dog visuelt alt for rotete og, eh… klossete i sammenføyningene til virkelig å skinne, men morsomt er det uansett å endelig få en helaftens Lego-film.