---

Terningkast:


Ingress:

Nils brøyter en stripe sivilisasjon gjennom ødemarka, en stifinner som leter etter den samme stien hver gang. Han er svensk, men har bodd årevis i Norge, og en dag blir sønnen hans funnet død, drept. Han er myrdet for noe han ikke gjorde, og pappa Nils vil ha hevn, og rettferdighet.

Anmeldelse:

Regissør Hans Petter Moland samarbeider for andre gang med manusforfatter Kim Fupz Aakeson, og sammen har de to skapt en både vittig, morsom og igjen særegen norsk krimkomedie, akkurat som med deres forrige ”En ganske snill mann”.

Nils, spilt av Stellan Skarsgård, er nettopp en ganske vanlig mann her også, men drapet på sønnen vekker uante drivkrefter og sider i ham. I starten er det kanskje også nettopp dette som man reagerer litt på, hvordan i alle dager en hevnlysten far så rått og brutalt klarer å mishandle, drepe og dumpe mann etter mann. I samme grad som de hjerteråe mafiafolkene opererer, tar altså Nils saken i egne hender der han leter opp hovedmannen bak en narkoliga og på veien rydder den ene etter den andre jævelen av dage. Det er morsomt, joda, men troverdigheten og den realistiske siden halter altså.

Det er et stappfullt skuespillerensemble her med kjente navn, blant dem Jakob Oftebro, Anders Baasmo Christiansen, Jon Øigarden og Pål Sverre Hagen, for å nevne noen. Sistnevnte er en temmelig stereotypisk filmatisk gal mafia-boss, veganer denne gang, men manus og skuespill gjør ham til en morsom karakter som både harselerer med og kopierer den typiske gangsteren.

Noe av det morsomste i Molands univers er at man aldri kan vite hva som skal skje. Smått surrealistiske hendelser og tvister gjør at det ellers så laidbacke filmspråket friskes opp og kan overraske. Første del av filmen er dog en smule irriterende langsom og repeterende. Det savnes tidvis en snert, tempo og raskere klipp, for det blir altså fort en liten tolvmodighetsprøve før de syke tingene plutselig skjer. Det er vel i det hele tatt litt typiske norsk, at der amerikanerne har effektivisert filmspråket og tempoet for lenge siden, ja der drar vi det gjerne ned og breier heller ut med småhumrende humor og dvelende landskapsbilder i steden.

Karakteren Nils sin vei for å få fatt på den riktige bakmannen er altså både varierende, morsom, voldelig og kreativ. Om du liker enten Tarantino (volden), filmen ”Fargo” (miljøet og settingen), ”Lilyhammer” (handlingen) og/eller tidligere Moland-filmer, så blir ”Kraftidioten” lett et must! Filmens beste styrke er at det i små doser dryppes gullkorn både her og der, mest innen manus, men også blant skuespill og i smådetaljer i historien. Moland skal igjen ha for å ha skapt en unik tone av en film, et kjennemerke man bare må bukke seg i støvet for. Moland lager nok fremdeles film mest for voksne, men selv actionvante unge kan få gode stunder i dette norske dramaet.