Tre kjente regissører har adaptert og filmatisert hver sin historie av den kjente krim- og mysterieforfatteren Edgar Allan Poe. Poe, som er mest kjent for sine mørke og dystre historier, ansees som intet mindre enn mannen som oppfant krimsjangeren med en tilhørende detektiv. Med en haug kjente skuespillere regisserte Federico Fellini, Louis Malle og Roger Vadim i 1968 hvert sitt krimdrama basert på Poe.

"METZENGERSTEIN"
Først ut er Roger Vadim sin ”Metzengerstein”, historien om den onde grevinnen Frederica som bruker sitt liv stort sett på orgier og ondskap. Jane Fonda spiller denne svært vakre men altså ondskapsfulle rike grevinnen som bor på et storslagent slott, omgitt av rikdom, tjenerskap og undersotte. På nabogården bor hennes fattige søskenbarn, en mann som hun etter hvert blir betatt av, mens han selv ikke klarer gjengi interesse overfor henne. Som hevn brenner hun ned stallen hans, noe som resulterer i at han selv dør. Etter dette forandrer Frederica seg, hun blir fullstendig oppslukt i en av de overlevende hestene, en hest som for henne representerer den avdøde fetterens sjel.

Settingen er satt til middelalderen og både scenografi, location og kostymer er deretter. Riktig så storslagent og troverdig er det når både oppegående og gamle slott, borger og ruiner er med her, og klesgarderoben til Fonda er virkelig et syn! Fantastiske kostymer hever både det visuelle og underholdningsmessige, men direkte skummelt blir dette aldri, mer stemningsmessig sterkt.

Om man skulle prøve å trekke ut noe rent skremmende med denne fortellingen, ja så måtte det være først hvor ond enkelte kan være mot andre, Frederica leker jo med alt og alle, mens det også på slutten viser hvor oppslukt man kan bli av et og samme menneske og videre gå i døden for det. Samtidig så er vel også noe av moralen at hun fortjener dette endeliktet når hun rir inn i flammene og godtar denne skjebnen sin.

”Metzengerstein” er både stemningsfull, underholdende og pen i all sin regi og filmatiske uttrykk. Den oppleves som en sjeldenhet, både i historien og settingen. Spesielt skremmende er den altså ikke, men Edgar Allan Poe har trolig ville trekke inn elementer som ren menneskelig ondskap her, samt muligens også at man får som fortjent her i livet. Eller?

"WILLIAM WILSON"
Historie nummer to er ”William Wilson”, regissert av Louis Malle. Historien er om den onde og sadistiske soldaten som en dag kommer løpende til en prest for å skrifte sine synder i livet. Fra barndommen av har han utført onde og voldelige ting mot folk, alt i fra klassekamerater, til kvinner på sin vei. På skolen kommer plutselig en annen gutt inn i hans liv, også han utrolig nok med det samme navnet, William Wilson. Disse to karene blir umiddelbart rivaler, fra skolen av og inn i voksenlivet, og de to barker til slutt sammen i en fektekamp som ender i tragedie.

Historien om William er aldri så lite både forvirrende, mystisk og uklar. Slutten understreker tvetydigheten i dette, og man kan tolke det hele som både at de faktisk ER to menn som blir rivaler, eller at det egentlig bare var én type William, og at han hele tiden bare har vært schizofren og gal, derav blant annet hans voldelige gemytt.

Tvisten på slutten kan vi kjenne igjen i flere langt nyere filmer, hvor typisk en hovedkarakter ikke var den han trodde han var, eller at han bare har misforstått livssituasjonen sin totalt. En skremmende tanke er det jo, og også Williams umotiverte ondskap er også som i historien om Frederica uforklart og dermed egentlig ganske skremmende. Igjen får hovedpersonen ”som fortjent”, om man velger å tolke historien slik.

"TOBEY DAMMIT"
”Tobey Dammit” er ført i hånden av den italienske mesteren Federico Fellini, mannen bak klassikere som ”8,1/2”, og ”La dolce vita”. Filmspråket blir med Fellini brått litt annerledes og utfordrende, dog også veldig mye mer spennende og særegent enn med de to første fortellingene. Den alkoholiserte engelske skuespilleren Toby Dammit reiser til Roma for å lage en katolsk westernfilm og samtidig promotere den som hovedstjernen i filmen. Det eneste han tenker på og er interessert i er derimot en Ferrari-bil han er lovet for jobben. I Roma møter han et skikkelig utagerende, sært og dramasøkende filmmiljø, hvor særegne profiler innen filmmiljøet fargelegger spesielt en stor Italiensk filmprisutdeling hvor Toby skal motta en pris. Men, han er altså mest opptatt av Ferrarien, og stikker fort av i bilen.

”Toby Dammit” er virkelig en surrealistisk opplevelse, og er slik en verdig kortfilm i seg selv. Det er noe svært forvirrende, futuristisk og drømmeliknende i skildringen av Toby og den italienske byen og settingen. Det er litt Kubrick over det hele, og her smeltes både Tobys mentale tilstand sammen med reelle karakterer, samt blant annet ”djevelen” som han ser fra tid til annen i form av ei jente i hvitt med en ball.

Vel….det er egentlig totalt umulig å forklare både stemning, bilder, følelser og fremdriften i dette kapittelet, det må bare oppleves. Det er videre noe forstyrrende surrealistisk over hele filmen, og det fremstår til slutt som et eneste langt mareritt, typisk mye slik man ofte kan slite med og aldri forstå ting i drømmer. Det er noe tidløst over fortellingen og filmspråket til Fellini, noe som gjør denne ekstra interessant.

”SPIRITS OF THE DEAD”
Som tittelen antyder, tar disse tre historiene for seg sjel, personlighet og karaktertrekk i ulik grad. Alle tre hovedpersonene kan beskyldes for å være mindre normale, og deres handlinger er i stor grad både egoistiske og usjarmerende. Psykologien bak disse er for så vidt interessant nok, og de skildres på svært forskjellige måter i disse tre filmene.

Den gjennomgående tråden, og altså også da i Edgar Allan Poes historier, blir derfor å tolke som noe i retning av en generell ondskap i oss mennesker, enten det er i form av ren kynisk misbruk (Frederica), vold og tortur (William) eller bare egoisme og selvopptatthet (Toby). Menneskelig ondskap har altså mange sider og ansikter, og trenger videre heller ikke ha en logisk eller klar hensikt, bakgrunn eller motiv, her ligger det mye mystikk og uklarheter fremdeles i oss.

Som skrekk og spenningsfilmer kommer alle disse tre historiene litt til kort, men samtidig fascinerer dem alle på hver sin særegne måte i sin behandling av ondskap. Spesielt står Fellinis surrealistiske, hallusinerende drømmeverden sterkt frem og forblir mest uforglemmelig her.