Den greske generalen Themistokles slåss mot en massiv invasjon fra Persia, hvor motstanderne er ledet av guden Xerex og den hevnlystne persiske marinekommandøren Artemisia.

Vel…det er stort sett hele handlingen. Basert på Frank Millers bok ’Xerex’ blir det episke slaget denne gang lagt til sjøs, og kampen mellom Hellas og Persia ser i utgangspunktet ut til å bli en real overlegen seier til de mannssterke og overlegne perserne.

Det har tatt sin tid for denne oppfølgeren å komme seg på beina. Når man så skal forsøke å huske tilbake til Gerard Butlers kamper i ”300” fra 2006, ja så har egentlig mye gått i glemmeboka. Men, heller ikke ”300…” er en handlingens film, mer en slags visuell over-the-top halvpornografisk kvalitetsfilm fra det ypperste blant Hollywoodsk filmteknikk. For både 3D-bruken, de duse gråtonefargene, lyd og lys glitrer, igjen, i all sin særegenhet.

Regissør Noam Murro debuterer som filmregissør her, mens Zack Snyder har produsert og skrevet galskapen. Snyder lagde førstefilmen, og igjen er dette en visuelt sterk og tydelig film som legger stor vekt på komposisjoner, farger, action og grandiositet i flere ledd. Hans totalt overdrevne ”Man of Steel” og ”Sucker Punch” er gode eksempler på dette, og altså også hans to ”300”-filmer spesielt.

I hovedrollene står Sullivan Stapleton, Lena Headey og Eva Green. Sistnevnte er mest interessant som den totalt gjennomonde og hevngjerrige kommandøren Artemisia. Green tilfører karakteren sin en slags dybde og en type ond utstråling som gjør at man rett og slett blir redd henne, igjennom skjermen, så ikke dårlig det!

Som sagt så er dette en eyecandy-film av dimensjoner. Ikke bare er det muskelfleksing i stor utfoldelse, men de mange krigsslagene er storslåtte og totalt overdrevne, selvsagt. Så, ”300: Rise of an Empire” skiller seg ut, det skal den ha. I all den voldsomme mengden Hollywood-blockbustere, effekt- og 3D-filmer som har kommet de siste årene, ja så er det en aldri så liten egenkvalitet i dette visuelle testosteronsvoldsspetakkelet tross alt. Man vet hva man får i dette selskapet, og man blir ikke skuffet i så måte. At handlingen kan beskrives med en setning, og at det i lengden blir direkte kjedelig med all krigingen er nå et faktum, men pent gjort er det uansett.