Det finnes flust av seriemorderfilmer, portretter som ofte gjerne er basert på virkelighetens jaktmordere, menn som bevisst og konkret går etter gjerne bestemte typer mennesker. Filmene er etter hvert blitt enormt mange, oftest amerikanske eller asiatiske. Men, seriemorderen kan finnes i blant oss alle, også i Australia.

Historien om australske Ivan Milat er noe av bakgrunnen for historien i ”Wolf Creek”. Milat var en seriemorder som var aktiv på 90-tallet i Australia, og flere av ofrene var utenlandske bakcpackere. Grunnlaget og historien i filmen er dog basert på flere drapshistorier og personer, og ikke bare på Milat, men hovedkarakteren Mick Taylor er modellert etter ham.

Vi følger 3 backpackere, en gutt og to jenter, på deres biltur mot Wolf Creek. Dette området er kjent for blant annet sitt enorme meteorittkrater som ble oppdaget først i 1947. På vei tilbake oppdager de at bilen deres ikke vil starte, og de må vente på hjelp fra forbikjørende. Utpå kvelden dukker det plutselig opp en bil. Mannen i bilen er som en klassisk men trivelig hillbilly, hjelpsom, men litt rar. Han tilbyr dem å taue bilen deres hjem til seg, noe de går med på. Etter en lang kjøretur i det bekmørke landskapet har de tre backpackerne nærmest mistet retnings- og stedssansen, og etter en drikkerunde rundt et bål slokner de alle tre, trøtte og slitne, men uvitende om at de i virkeligheten er neddopet.

FRA IDYLL TIL MARERITT
Når den ene av dem våkner, befinner hun seg inne i en av bygningene på eiendommen. Hun er bundet på hendene med plaststrips, og forvirringen er selvsagt total. Etter hvert kommer hun seg løs for bare å bli vitne til at venninna blir psykisk og fysisk torturert i nabobygningen. Panikken og marerittet er nå virkelig i gang, og en kamp på liv og død settes i sving.

Som film er ”Wolf Creek” altså ganske så enkel, både i historien tematisk og rent filmatisk. Det er nesten som noe dokumentarisk over hele filmen, i nærheten av en slik dramatisering man ser tilrettelagt program fra virkeligheten, om drapsmenn og slik. Det er først en lang oppbyggende førstedel hvor vi blir litt kjent med vennegjengen på tre, mens de forbereder seg til bilturen, og så deres møte med den australske villmarka. Først når de altså møter på den ”behjelpelige” Mick Taylor skjer det noe nevneverdig.

FILMATISK ENKEL, BRUTAL OG ÆRLIG
Det er lite som tyder på at dette er en fiksjonsfilm, utover det faktum at vi vet det ikke er en ekte dokumentar for eksempel. Et langsomt tempo, nokså bra fravær av dramatisk tilleggsmusikk, dramaturgiske klisjégrep eller forutsigbare hendelser, løfter ”Wolf Creek” opp og gir den et litt annet preg enn veldig mye annet i denne seriemordergata. Man kan for så vidt si at dette som film dermed blir lite karakteristisk og direkte pregløst, joda, men samtidig forsterkes likevel det troverdige ved historien, det reelle og grufulle portrettet av virkelige hendelser. De mange lange scenene dveler mye blant annet ved vold, tortur og smerte, ikke i like stor grad som f.eks ”Saw”-filmene og slike, men man tar seg tid til å vise og skildre ofrenes lidelser, noe som gjør filmen til rimelig sterk kost. Også psykiske og mentale faktorer er vonde å overvære, vi blir ikke underholdt med heidundrende effekter og skrekkmusikk, vi er bare vitner til rolige, kalde og kjølige vemmelige filmscener.

John Jarratt spiller drapsmannen Mick på en karakteristisk filmatisk gal-mann måte, altså tidvis litt vel overdrevent og psyko-aktig, men samtidig også skremmende gal. Mulig disse virkelighetens drapsmenn er både minst like rare og spesielle, så derfor for så vidt troverdig nok. Det mest skremmende ved dem er uansett at de veksler mellom å virke sympatiske og normale, til å skifte personlighet fullstendig.

GJØR INNTRYKK
Som skrekkfilm kjører altså ikke ”Wolf Creek” på med klassiske grøsserkonvensjoner, men overrasker heller mye ved å ikke varsle oss om hva som kommer. Der vi dessuten tror at hovedpersonene har klart å rømme, eller kommer til å klare seg, ja der får vi også flere overraskelser gitt!

Noe veldig utpreget annerledes er dog ikke denne filmen, men om man setter pris på en mer virkelighetsnær skrekkhistorie, basert på virkelige historier, ja så vil utvilsomt denne gjøre inntrykk. Oppfølgerfilmen har nylig premiert i Australia, hele 9 år etter førstefilmen, også denne med Jarratt i rollen som den sadistiske backpackerjegeren Mick Taylor. Regissøren er også den samme i Greg Mclean.

Førstefilmens styrke er dens troverdighet i den rolige, ufilmatiske stilen, samtidig som vi bevitner hendelsene som de skjer, uten å bli skånet for eller heller ikke overdrevet dynket i jævelskapen. Virkelighetsaspektet er noe som gjør at historien henger igjen i kroppen i ettertid, i motsetning til overfladiske fiksjonsskrekkfilmer. Man får fort assosiasjoner til filmer som blant andre ”Texas Chainsaw Massacre”, ”Wrong Turn” og ”The Hills Have Eyes” her. ”Wolf Creek” er slik en svært enkel, men effektiv skildring av menneskelig ondskap, tatt fra virkeligheten, noe som er svært skremmende i seg selv. Man blir slik ikke akkurat frydefullt underholdt og skremt, men sitter mer igjen med en ettertenksom bismak i munnen. Den gjør inntrykk, i all sin enkelhet.