Skaperen av Mary Poppins, P.L.Travers, reiser over fra London til Los Angeles for å diskutere rettighetene til å filmatisere Poppins. Her møter hun Walt Disney og hans produksjonsteam, for bare å få greie på at amerikanerne vil forandre kraftig på historien og tonen i boka.

I tillegg til historien om forhandlingene med Disney i 1961, får vi også skildret Travers barndom i 1907, noe som er vesentlig både for å skjønne historien om Poppins, og Travers motvilje mot å selge historien og det å omgjøre den så mye som Disney ville.

Det er litt av en fremstilling forfatter P.L.Travers har fått i denne historien. Ifølge filmen var hun nemlig en fisefin britisk snobb, som mest av alt ville beholde den dystre og melankolske tonen i sin fortelling om Mary Poppins. Når hun så kommer til gledesfulle, fargerike og smilende Disney er det derfor som om to verdener kolliderer, og utfordringene med å snekre en film av historien blir både lange og mange.

Emma Thompson gnistrer i rollen som Travers, og mye av den velfungerende tonen skyldes humoren i møtet mellom britisk og amerikansk, med alle de kontrastene som her oppstår. Thompson virker slik som skapt for rollen, mens Tom Hanks spiller en mer hjertevarm og godlynt Walt Disney som en rake motsetning.

Det er om man har sett den originale ”Mary Poppins” at man får størst utbytte av også ”Saving Mr.Banks”. Å kjenne igjen sitater, sangstrofer og musikk fra filmen tilfører en herlig nostalgisk side, mens innblikket i Hollywood-industrien også i aller høyeste grad er med på å gjøre dette til en godbit av en film. Kontrastene er mange, som nevnt, mens måten de to stabeistene Travers og Disney nærmer seg på både virker gjennomarbeidet troverdig, og til slutt rørende. Hvor mye som er faktisk av alt i filmen vites ikke, men dette oppleves uansett som givende, i klassisk underholdningsøyemed.

Tilbakeblikkene til Travers barndom virker dog både uttrukket og får unødig mye tid og plass. Det er synd at det etter hvert bades så mye i overflødig og overtydelig sentimentalitet her, og selv inspirasjonen for Mary Poppins i hushjelpen kommer jo først inn den siste halvtime. Her har regissør Hancock ikke klart å svinge klippesaksa fort nok, og filmen føles slik litt for lang og utdragende. Sammen med Thompsons fornøyelige, men også egentlige kraftige overspill, blir det litt for tydelig film over mye her.

”Saving Mr.Banks” er i det store og hele likevel en herlig nostalgisk tur tilbake til en tid hvor stil i stor grad var gjeldende, både i Disneys ånd og i Travers. Den vittige og etter hvert varme og sjarmerende tonen mellom disse to og øvrige karakterer gir filmen liv og sjarm, samtidig som at hele det nostalgiske ved historien om Poppins er så godt ivaretatt. Dette er jo en Hollywood-film om det å lage en Hollywood-film, og dermed får man også deretter.