Studenten Martin tar på seg en jobb som nattevakt på det lokale likhuset. Ofrene etter en seriemorder som skremmer den danske byen blir plassert her, og skremmende ting begynner etter hvert å skje på hans nattevakter. De drepte er prostituerte, og når Martins kamerat Jens lurer en prostituert til å tro at han egentlig er Martin, er forvirringen og dramaet virkelig satt i gang. De to vennene innleder nemlig en lek hvor de utfordrer hverandre i diverse ting i hverdagen, den ene spøken drøyere enn den andre. Når Martin så plutselig blir hovedmistenkt i drapssakene, ja da er det enten spøken som har gått over styr, eller så er det en psykopat som med overlegg vil få Martin tatt for drapene.

Regissør Ole Bornedal står bak blant andre den norske storfilmen ”Jeg er Dina” fra 2002, mens ”Nattevakten” er hans første langfilm. Det synes klart at den godeste Bornedal har sett sin andel av amerikanske spenningsfilmer, for grepene han bruker er både preget av å være typiske, men likevel også imponerende ofte veldig effektive. Vi er tilbake i 1994, og filmatisk virkelighet og troverdighet har utviklet seg en del siden den gang. Likevel er det interessant å se at mye av dette fremdeles altså funker skikkelig godt.

LOCATION: LIKHUSET

Det kan ligge mye i enkelte grep her som gjør at ”Nattevagten” den dag i dag makter å skremme og gi oss frysninger. La oss først bare slå fast at å sette handlingen til et likhus er like genialt som det høres ut som. Det er lett å gå i klisjéfella og boltre seg i skremmende settinger her, men effektene av en slik location brukes rimelig godt av Bornedal. I starten blir vi introdusert til bygningen når Martin blir med på omvisning. Her må han gå innom mangt et rom og korridor på sin nattevakt, det ene rommet mer mørkt og creepy enn det andre. Rosinen i pølsa er selve kjølerommet, hvor likene ligger. Her henger det en alarm som går av, bare sånn hvis et lik skulle vise seg å ikke være død likevel, og han anbefales å ha et balltre stående på kontoret, for sikkerhets skyld. Slik bygges forventninger og spenning effektivt opp, og vi skjønner at her kommer det til å skje saker og ting etter hvert.

SPIRENDE STJERNER

Det er morsomt å se det kjente trekløveret i hovedrollene her. Nikolaj Coster-Waldau kjenner vi nå fra norske ”Hodejegerne” og ”Game of Thrones”, Sofie Gråbøl fra ”Forbrytelsen” og Kim Bodnia fra ”Broen”. Alle tre er purunge her, men de spiller alle friskt og engasjert. Vennskapet mellom Martin (Coster-Waldau) og Jens (Bodnia) er både morsomt og typisk guttete i all sin spøkefulle og barnslige måte, samtidig blir vi såpass knyttet til dem at det på slutten blir både noen rørende og svært engasjerende scener. Utfordringene de to utsetter hverandre for gir grobunn for flere overraskelser, og det hele skal vise seg å være avgjørende på helt spesifikke måter til slutt.

Noe overspilling her og der er det da, men Martins barnlige frykt og redsel for å gå ned til likrommet er mest bare sjarmerende og morsomt, ikke like mye troverdig dog. Det er som om han reflekterer følelsene som vi som sitter og ser på har. Alle kan vi vel kjenne oss igjen i hvordan hjernen spiller oss mange puss, enten med mørket, lyder, lys eller andre innbilninger.

MANGE OG VARIERTE STEMNINGER

Enhver spenningsfilm er avhengig av å opprettholde spenning, nerve og/eller stadige overraskende hendelser og scener. ”Nattevakten” klarer i god grad å mestre begge disse tingene, altså både bygge opp en uggen stemning, handling og følelse av usikkerhet, samtidig som at det er flere veldig sterke enkeltscener i filmen.

To av de sterkeste scenene er med den prostituerte Joyce. Den første er når hun sammen med Martin og Jens sitter på en restaurant og bare tar i mot pengesedler når Jens utspekulert og nedlatende ber henne gjøre diverse ting. Her føler vi så synd på Joyce når hun blir ydmyket at det gjør fysisk vondt, samtidig som drittsekken i Jens virkelig kommer fram. Ytterligere synd blir det på Joyce når vi overværer en sentral scene hjemme hos henne senere.

Måten ting blir avslørt på i filmen er en annen side som er veldig vellykket, og musikken i ”Nattevakten” er veldig sentral. Det brukes mye klassisk strykerbasert stemningsmusikk, og det på en effektiv måte, inkludert en ripoff av dusjdrapet i ”Psycho”. Tanker til også ”Nattsvermeren” kommer sigende med tanke på musikken. Likevel er det spesielt den creepy og ekle lystige sangen ”Lille Lise let på tråd”, som morderen spiller mens han dreper og også plystrer på, som tilfører noe ekstra effektivt vemmelig med hele morderen og stemningen. Morderen avsløres dessuten akkurat når det føles nødvendig for historien, og scenen hvor dette gjøres er meget effektiv og godt bygget opp!

EN DANSK SLASHER-KLASSIKER

Det er altså mye som kan virke tradisjonelt (amerikansk) genreaktig ved ”Nattevakten”. Dens bruk av klassisk spenningsoppbygging, karaktertegninger, plot og utvikling, har vi for så vidt sett på mange liknende måter både før og etter. Grunnen til at det likevel funker, og det den dag i dag, er at det trykkes på de riktige strengene, til riktig tid. Atmosfære og nerveoppbyggingen er stødig gjort, samtidig som at små sjokk kommer uventet og på rett sted. Motivet fra morderen er dog like klassisk svakt og enkelt som i så alt for mange andre liknende plot, men dette verken irriterer eller bryr man seg nevneverdig om, nettopp fordi alt det andre funker så bra.

Balansen mellom alvor og humor er også pent lagt ut i manus, og sluttscenen i kirka er aldri så lite genial i så måte. Forholdet mellom kameratene Martin og Jens er både troverdig og engasjerer, og de vokser begge som karakterer filmen igjennom. En amerikansk remake ble laget i 1997, også den regissert av danske Ole Bornedal, med Ewan McGregor, Patricia Arquette, Josh Brolin og Nick Nolte i hovedrollene. Selv denne stjernespekkede versjonen har fått dårligere kritikk enn den danske originalen, slik det jo som oftest tross alt er. Men faktum er at selv om ”Nattevakten” er tydelig filmatisk i så mange ledd, så er den så godt sammensydd og effektiv at det er denne helheten som gjør at den funker også i dag.