Fem mennesker bor i samme bygård i Oslo, alle er de ensomme og lengter etter den store kjærligheten. Det skal vise seg at de har gått med lidenskapelige tanker om hverandre i flere år, og når stillheten først brytes utløses søt panikk.

Etter tekstene av Jan Eggum og Halvdan Sivertsens sanger har Per Olav Sørensen laget denne, tja… hva skal man si… lettere romantiske musikalen. De fem turtelduene er Frank Kjosås, Marion Ravn, Haddy Njie, Magnus Grønneberg og Kjersti Elvik. I varierende grad spiller og synger de ganske så helhjertet ut sine plager og sorger, gleder og lengsler, som oftest altså sirklet rundt den store kjærligheten.

Det er utvilsomt mye ved tekstene til Eggum og Sivertsen som gjør dem både underfundige og fascinerende, rørende og ettertenksomme. Alt i fra dagligdagse observasjoner, til livets større mysterier, er noe som på særegent vis reflekteres i deres sanger. Noen av sangene er da også riktig så pene og passer veldig godt inn i denne musikalsettingen. Minst like mange er dog langt i fra noe allsangmateriale, og sliter slik videre mye mer med å finne sin form og plass i filmsettingen her.

”Ta meg med!” gjør det nemlig ikke akkurat enkelt for seg selv, for her er det absolutt ingen dialog innimellom sangene, nei her hoppes det kjapt fra sang til sang, uten særlig pusterom. Når 90 prosent av sangene dekker vond kjærlighetssorg, eller lengsel, ja da blir det muligens i meste laget. Arrangementene av sangene oppleves ganske variert og tidvis veldig pent gjort, men alt for ofte legges presset og kameraet langt oppi trynet på skuespillerne. Hvorfor ikke mer pusterom, også her? Og hva med et mer variert bilde- og filmspråk generelt når man først skal gjøre en film, og ikke et teaterstykke som dette stykket jo opprinnelig er. Kontrasten til blant andre Baz Luhrmann og hans fargesprakende og visuelt snasne "Moulin Rouge" kunne ikke vært større liksom, uten at disse to musikalene trenger å sammenliknes forsåvidt, mye grunnet låtmaterialet.

Så… ”Ta meg med!” er en vanskelig opplevelse, som film. Med trykk på det siste ordet er det nemlig egentlig latterlig så enkel settingen er, og karakterene er veldig overfladiske, ofte på grensen til latterlige. Marion Ravn er som definisjonen på trist, grå mus der hus står bak disken på en bensinstasjon, tydelig veldig misfornøyd med livet. Haddy Njie på sin side er vellykket businesswoman, med tilhørende klisjéfylt egoistisk overfladisk personlighet. Humm… er dette så kult da, i en film og historie anno 2014?! I det hele tatt så er flere av karakterene litt vel stakkarslige, og greit nok for så vidt, det er jo nok av slike iblant oss også, men dette tilfører filmen noe ufrivillig komisk og oppleves som noe overdrevet traurig som er usjarmerende og unødvendig.

Enkeltnumre står seg ut som pene og inderlige i stemninger og troverdighet, mens andre blir enten platte, svært kleine eller direkte uinteressante. Til sammen blir dette en veldig variert bukett sangnumre som mest likner enkle musikkvideoer, mer enn en film. Man blir mye sittende og undre over langt flere andre ting enn det som utspiller seg på lerretet, som meningene i tekstene for eksempel, eller hvor god innsats enkelte gjør sangmessig. Greit nok dette, men helhetlig blir det noe for de mer interesserte, mest om man virkerlig er Eggum/Sivertsen fan.

”Ta meg med!” skal ha ros for forsøket og prosjektet sitt, nemlig å forsøke å sette sammen en hel historie basert på sangtekstene, noe som dog blir utfordrende siden disse jo ikke er skrevet spesfikt for denne filmhistorien. Ekstra vanskelig er det derfor å forstå hvorfor man ikke har lagt inn dialog innimellom, for slik å knytte ting mer naturlig, flytende og bedre sammen. Slik filmen har blitt så krever den mye både godvilje, lyttende øre og et åpent sinn fra sitt publikum, noe som skal sies å være fullt lovlig, bevares, men noe allsangfremkallende ”Mamma Mia!” er dette altså ikke akkurat.