Gustave er en legendarisk concierge på et berømt europeisk hotell i mellomkrigstiden i et østeuropeisk land. Zero Moustafa, lobbygutten, blir hans beste venn igjennom hotelldriften, og sammen må de blant annet kjempe for å beholde en arv bestående av et verdifullt maleri og en enorm familieformue som mange mennesker vil ha kloa i.

Ralph Fiennes og Tony Revolori er i hovedrollene, men et meget stjernefylt skuespillerensemble er med i denne nyeste fargesprakende friske fortellingen til Wes Anderson. Navn som Tilda Swinton, Harvey Keitel, Jude Law, Bill Murray og Edward Norton er bare noen av navnene, og sammen er det en underholdning av høy faktor i seg selv bare det å se når og hvordan det dukker opp et kjent ansikt her!

 Wes Andersons filmatiske stil er upåklagelig tilstede, så til de grader også denne gang! Hans særegne audiovisuelle stil, samt kjappe, effektive og vittige tempo gjør at man aldri kjeder seg i kinosalen, ei heller har noen sjans til å ane hva som venter rundt neste sving. Det er rett og slett voldsomt underholdende å overvære både retro-inventar på hotellet, klærne, kamerautsnittene og alt det andre nærmest perfeksjonistiske ved Andersons regi. Hvert bilde er en nøye gjennomtenkt komposisjon, som stillebener i bevegelse, samtidig som at rytmen og samspillet mellom særlig klipp og musikk/lyd er en studie verdt i seg selv.

Har man sett Andersons andre filmer, som ”The Royal Tenenbaums” eller ”Moonrise Kingdom” så skjønner man litt hvordan det er å se en film av denne karen. Det er en reise i stil, uttrykk, særegen alternativitet og kreativitet, uten at historien mister særlig form eller fremgang av denne grunn.

Rent historiemessig blir man sugd inn ikke bare i universet her, karakterene og historien blir også raskt gjenstand for interesse. Det rare og sjeldne vennskapet mellom Gustave og Zero både fascinerer og rører, mens den vittige tonen og humoren i filmen ofte, dog ikke alltid, flesker godt til. Det blir midtveis tilløp til litt vel store digresjoner i historien når Gustave og Zero legger ut på en større reise, for det er litt som om man ønsker seg litt mer tilbake til dette svært fascinerende hotellet.

Wes Anderson har igjen laget en helt unik film og det er derfor svært vankelig ikke å elske dette perfeksjonistiske visuelle universet som tilbys og utfolder seg foran øynene våre. De små birollene av kjente skuespillere er som noe man bare vil se mer av, men bare får bittelitt av, og resultatet er som et luksusproblem hvor historien må tvinge seg til å holde stø kurs fremad marsj innimellom godbitene. Filmprisene bør hagle til ”The Grand Budapest Hotell”, om enn bare fordi den som film, og uttrykk, skiller seg så sterkt ut innen bransjen.