Joana lider av en spesiell sykdom, agnosia, en nevropsykologisk diagnose som gjør at hun får et forstyrret sanseapparat. Selv om hennes øyne og ører fungerer klarer ikke hjernen å omgjøre inntrykkene til vanlig syn, hørsel, osv. Joana er den eneste som kan den hemmelige koden til en industriell oppfinnelse som hennes avdøde far etterlot henne som en slags arv. Glupske konkurrenter vil ha tak i patenten, og forsøker å lure koden utav henne ved å bruke og manipulere hennes to næreste, den kommende mannen hennes, samt en beundrer blant tjenesteskapet.

Som en slags spansk versjon og vri på den umulige kjærligheten til Romeo og Julie, utspiller dette dramaet seg i en stor herskapsvilla på slutten av 1800–tallets Spania. En innledning viser oss den lille jenta Joana som etter å ha hatt hjernehinnebetennelse får denne sjeldne sykdommen. Vi hopper så frem en 20 års tid, og den voksne Joana klarer å se farger, men svært dårlig omriss av mennesker og liknende.

Åpningen er både pen, inviterende og litt mystisk. Vi aner ikke hva som skjer, men den vekker fort vår oppmerksomhet. Her vil det sannsynligvis komme en slags form for industriell konkurransesituasjon tenker man, men samtidig innveves også Joana i det hele etter hvert som historien skrider frem. Stemningene og tonene i filmen skifter gradvis og/eller fort, mellom thriller, spiondrama, skrekkstemning og lovestory. Siste del av historien blir det imidlertid klart at dette blir en historie om to menn som begge vil ha Joana i sitt liv, mens foretningene rundt familiepatenten ruller i bakgrunnen.

Som film er ”Agnosia” en litt merkelig film. Den er interessant grunnet åpningen og det faktum at vi lenge ikke vet hva toner som skal komme og videre hva historien skal resultere i. Etter hvert blir det likevel altså åpenbart at det hele mest er en kjærlighetshistorie som ender på en litt dristig og uventet måte. Utover dette vil man glatt bli både skuffet og aldri så lite irritert vil jeg tro om man forventer seg nettopp den mørke, mystiske og småcreepy filmen som det legges opp til i starten. Spenningen ligger slik selvsagt i identifiseringen med Joana som har vanskeligheter med å skille mellom sine to beilere, noe som blir gjenstand for litt spenning underveis.

Spørsmålet videre blir derfor om sluttresultatet slik er vellykket og friskt annerledes, eller om filmen skyter seg selv i foten ved å være litt vinglete i leken rundt stemningene. Det må være lov å falle ned på sistvente tolkning. Dette både fordi det altså bygges opp følelser og stemninger som er riktig så gode, pene, og illevarslende. Men, når det hele så koker ned til et klassisk såpeoperaaktig trekant-forhold, og med den nevnte spesielle slutten, ja så føles det både litt bortkastet og feigt. Eventuelt har manusforfatterne ikke klart å holde på spenningen og mysterieelementene i historien, og slik ”gitt opp” på veien. Filmatisk er dog ”Agnosia” både pen og vakker i bildene, og kan minne mye om andre mye mer spennende spanske produksjoner, som ”The Orphanage” og ”Pans Labyrinth”, for øvrig to knakende gode filmer som i motsetning både tør, klarer og mestrer løpet ut.