James bor i anledning et vennepars bryllup i hytta til faren, sammen med kjæresten Kristen. Den ligger et stykke avsidesliggende sted, og når paret returnerer fra bryllupet utpå natten, er det tydelig at alt ikke er som det skal være mellom dem. James har nemlig fridd til Kristen i løpet av kvelden, men hun har avslått frieriet, hun er ikke klar for ekteskap enda. Den dystre stemningen mellom de to blir brått avbrutt mitt på natten når en fremmed banker på. En ung kvinne spør om det er her det bor en bestemt person, men får beskjed av paret at hun må ha gått feil. Senere på natten returnerer personen, og stadig flere lyder, underfundigheter og etter hvert også personer og trusler dukker opp. Tre fremmede, med ansiktene gjemt bak masker, skal terrorisere Kristen og James til morgengry...

”The Strangers” er på alle måter en veldig enkel film, og for så vidt også historie. Ikke at det nødvendigvis er noe enkelt å forklare menneskelig ondskap og uforståelige handlinger på en enkel måte, men filmen forsøker på mange måter dette. Tematisk er det hele ganske så enkelt, i hvert fall tilsynelatende, men også helt til slutt skal det vise seg. Tre fremmede banker altså på døra til dette paret, bare for å plage livet av dem på forskjellig vis, helt det det ender ganske så stygt og blodig. Historien er delvis basert på en sann historie hvor tilfeldige mennesker brutalt ble tatt av dage, av uvisse grunner og motiver.

Liv Tyler og Scott Speedman spiller det triste og uheldige paret, to stykk vi etter hvert føler enda mer synd på grunnet deres forhistorie og problemer som blir presentert i starten. Slik sett blir selve sluttscenen muligens enda mer sår og vond, uten at denne skal røpes helt her. Tylers spede hviskestemme skaper dessuten noe eget stakkarslig over henne som passer ypperlig til denne karakteren. Hun hadde visstnok også halsproblemer under innspillingen, noe som kan sees på som et lykketreff?

I 2006 fikk vi servert den franske ”Ils”, eller ”Them” på engelsk, en film som er veldig lik ”The Strangers”. Begge filmene er altså basert på virkelige hendelser i henholdsvis USA og Romania. I begge tilfeller ble helt uskyldige fremmede mennesker mentalt psykisk og fysisk torturert av andre mennesker, tilsynelatende bare for moro skyld. I dette ligger det mange punkter man kan relatere til menneskelig psykologi, ondskap og troverdighet, noe som kan være vanskelig å formidle troverdig og forståelig igjennom en slik underholdningsfilm.

’Fordi dere var hjemme’
Når det gjelder grepene regissør Bryan Bertino har brukt for nettopp å få til dette, kan man si at det er sånn rimelig effektivt gjort. Den lange oppbyggingen gjør at vi fester oss til hovedpersonene, og vi får en opplevelse av sanntid i tempo, handling og ”kjedsommelighet” inne i hytta. Når det først skjer noe, følger vi først Kristens reaksjoner, en oppførsel som alltid vil være gjenstand for diskusjoner i slike type filmer. Reagerer hun troverdig? Ville vi gjort det samme i en slik situasjon? Eller klarer vi ikke identifisere oss med reaksjonsmønster og utvikling av hendelsene? Her ligger det veldig mye opp til hver enkelt å koble seg på både opplevelsene hun gjennomgår, både igjennom det filmatiske som presenteres for oss igjennom musikk, lyder, bevegelser, lys og skygge, samt vår evne til eventuell gjenkjennelse, innlevelse og liknende.

Vi får aldri svar på motivet til gjerningspersonene, annet enn at de til slutt svarer ’fordi dere var hjemme’ på spørsmålet om ’hvorfor’. Ut ifra dette synes motivet altså å ha vært enten begrunnet i en form for rituale, festet i religion og/eller til en sekt. Vi kan for eksempel se på historien som tydelig inspirert av de kjente Charles Manson-drapene. Eventuelt var det bare groteske ondskapsfulle fantestreker, noe som muligens er enda mer skremmende å tenke på. Hva som var sannheten, også i de virkelige sakene, forblir et mysterium, noe som er helt greit og heldigvis ikke blir forsøkt presentert for tydelig for oss i filmen. Slik ebber filmen ut som et slag i magen og sjela, til kraftig ettertanke på vår grusomme menneskelige ondskap.

Krever litt av sitt publikum
Fra publikums synsvinkel er ”The Strangers” tydelig en klassisk øvelse i elementer som innlevelse, empati, sympati og evner til å identifisere seg med ofrene. Som vi vet har vi mennesker fått utdelt ulike grader av disse evnene og følgende vil ikke en film som dette oppleves likt av alle i hva blant annet spenning, angst og identifisering angår. I likhet med andre filmer med lang oppbygning, som for eksempel ”The House of the Devil” og ”The Inkeepers”, vil trolig utålmodige seere få litt å bryne seg på når man altså her har villet vise hele oppbygningen, den mentale veien Kristen går igjennom ved disse hendelsene, uten noen snarveier til action og mer konkrete handlinger. Det er mye derfor man til slutt sitter og syns så umåtelig synd på dette paret, man lider rett og slett med dem. 

Når dette er sagt må jo selvsagt også det rent filmatiske sees i lys av seeropplevelsen. Det er en veldig mørk film vi blir presentert for, og det er nesten irriterende lite belysning i denne hytta får en si. Selvsagt et veldig planlagt grep fra filmens side dette, og det skaper en uhygge rundt at man aldri har lyst å stå nettopp i et av disse hjørnene, de virker rett og slett utrivelige! Den åpne og øde tomten rundt huset er dessuten også med på å skape en vemmelig ekkel følelse av at noen kan komme inn nærmest fra alle kanter, og slik føles vi fanget i bygget, på samme måte som Kristen og James.

Alt dras veldig ut
Foruten den lange oppbyggende førstedelen, går i det hele tatt all torturgangen rimelig sakte av gårde i denne historien. I mang en slasherfilm, også blant klassikere som ”Halloween” eller ”Skrik”, er det noe veldig påtatt og kunstig filmatisk i måten mordere og kriminelle drar ut sine handlinger i endeløse lidelser for ofrene, både fysisk som psykisk, som for bare å dra ut underholdingen for oss publikum. I historien i ”The Strangers” er dette HELE poenget, det er de fremmedes bevisste hensikt å slite ut sine totalt uskyldige ofre igjennom lengre terrorisering, til de kollapser, for så å avslutte det hele uten masker, nærmest som et rituale, derav koblingene til sekter og grupperinger som synes å ha helt spesifikke interesser i disse handlingene. Altså; drepingen er ikke nødvendigvis hovedpoenget, men torturen og terroren FØR drapene.

Sett i lys av dette er det utvilsomt noe både fascinerende skremmende, vemmelig og alltid fælt med slike historier, enten det er rene underholdningsfilmer, og/eller basert på virkelige hendelser. Den klassiske historien om inntrengningen i det private huset er dessuten nærmest like gammel som mennesket har bygd hus, og til sammen er selve grunnrammen for en skrekkhistorie her veldig enkel og velfungerende.

Enkelte kjappe triks og hendelser oppleves dog ikke alltid like velfungerende eller logiske her heller. Man kan jo alltids spørre seg om hvorfor hovedpersonene ikke forsøker å legge ut på vei bort fra hytta, kle seg godt og ta med seg geværet som har maaaaaasse ammunisjon, men neida, dette er jo tross alt en film må vite. Likevel, dette skjemmer historien litt, og man blir litt frustrert her og der grunnet slikt som dette. I det store og det hele er det likevel hele historien og konseptet som skremmer, det ultimate marerittet ved å få ditt hjem invadert av ukjente, og ikke minst formidlingen av hvor jævlige vi mennesker kan være mot uskyldige medmennesker. Som film er derfor kanskje ikke ”The Strangers” mest interessant, men mer som et bilde på det den forteller oss. Til slutt føles ”The Strangers” ikke å ville si så mye mer enn nettopp dette, noe som er helt ok, og altså ikke minst en veldig skremmende ting å sitte igjen å tenke over og føle på mens rulleteksten starter opp.