---

Terningkast:


Ingress:

Den velkjente historien om Noah og hans ark fortelles med både enorme bilder og settinger, samt med menneskelig drama som skildrer mot, offer og håp. Én mann må utføre et umenneskelig oppdrag før verden rammes av en apokalyptisk syndeflod.

Anmeldelse:

Når man skal filmatisere dette bibelske og bokstavlig talt enorme eventyret, basert på elementer som ”alle” kjenner til, ja så er det klart at man både må tråkke noen millioner mennesker på føttene, og samtidig også ta flere vanskelige kunstneriske valg.

Regissør Darren Aronofsky er derfor langt i fra den dummeste mannen til å styre kameraene slik sett, og han er da heller ikke kjent for å bukke under for verken kommersiell overflatisk filmspråk, ei heller for å gjøre alt så voldsomt enkelt for oss seere. Så var tilfellet med hans moderne klassiker ”Requiem for a Dream”, hans forrige film ”Black Swan”, og så er også tilfellet med ”Noah”. Han krever mer av seeren enn en gjennomsnittlig storfilm gjør, noe som kan falle både godt og mindre godt ut. Heldigvis blir ”Noah” ikke bare gjenfortellingen om den bibelske kjente soga, men også treffende som bilde på mye av dagens fremdeles mye rådende jævelskap skapt av oss selv her på jorda. To fluer i et smekk fra Aronofsky der altså.

Russell Crowe i hovedrollen er akkurat slik man burde kunne se for seg Noah, mens andre karakterer både virker dels greit enkelt fremstilt, dels oppdiktet og puttet inn av regissør og manus selv. Det er i det hele tatt flere sider ved historien, karakterer og enkeltelementer her som tydelig vies mer oppmerksomhet enn strengt tatt nødvendig, og dermed blir ”Noah” blant annet unødvendig tung og langdryg. Tiden som brukes på datteren Ila og hennes graviditet oppleves som tenderende til irriterende utdratt, samt at manus flere ganger faller inn under det opplagte og klisjémessige i hva bibelsk ”storhet” angår. Filmteknisk er det også forunderlig at de store kjempene er fremstilt så hakkete i bevegelsene, selv om de jo er steiner, som om Ivo Caprino selv skulle stått for teknikken, for 50 år siden. Fascinerende merkelig.

Oppbygningen av historien tar også tid. Lang tid. For livet til Noah, samt hendelser som leder opp mot hans visjon om å bygge arken, pensles ut i nesten en time før man starter på trehugginga. Først da begynner den historien man har ventet på, og man får da i aller høyeste grad betalt for ventinga. Veien videre går i kjent tung, gravalvorlig og dyster Aronofsky-tone og tematikk, og nettopp dette virker å passe perfekt for den mildt sagt enorme, tragiske og voldsomme historien som formidles. Gåsehudfremkallende enkeltscener og bilder imponerer selvsagt, og man får akkurat så mye bibelske proporsjoner som hele sulamitten krever av en slik film anno 2014.

Det er altså ikke storheten det skal stå på i ”Noah”, mer i småhetene, altså i de mange og dialogtunge scenene som binder dette store sammen. Her kunne man med fordel kuttet ned både her og der, fullstendig trygt virker det som, uten å gjøre fortellingen mindre stor eller bibelsk av den grunn. Tiden det brukes på blant annet barna tværes også ut, uten at de blir noe særlig mindre enkelt fremstilt av den grunn, så hva er poenget med all denne tidsbruken på dem liksom?

”Noah” gjør det altså ikke så alt for enkelt for seg selv i all sin utdragende tunge dysterhet, tematisk som filmatisk. Samtidig er det noe imponerende særegent og personlig i Aronofskys skildring som det er lett å sette pris på, bare man ikke forventer en mer lettvint behandling av historien dog, da kan denne versjonen fort føles som fire timer i kinosalen. Slik den har blitt, er den mer alternativ enn kommers tilfredsstillende, og vil følgende lett dele folk i deres forventninger, inkludert verdens mange religiøse publikummere. Det er en type film som muligens vil gjøre seg godt ved et gjensyn, etter at man har fått ting litt på avstand, fått fordøyd den. For religiøse blir filmen trolig enda vanskeligere å svelge, all den tid og frihet som er tatt tematisk her. Men, man kan jo ikke ta hensyn til at ting ikke blir akkurat slik man hadde sett for seg denne historien som heller, nei heller mer suge til seg visjonen i den eksakte fremstillingen.

”Noah” er altså ingen enkelt gigantisk blockbuster, heller mer smart, stor og med en uredd personlig regivisjon som man skulle kunne ønske å se oftere i slike storfilmer. Det er en klassisk reaksjon innen filmverdenen dette, når kjente historier filmatiseres, og regissørens personlige kunstneriske visjon ”kræsjer” med folkets. Film blir ikke nødvendigvis dårlig av den grunn, og denne gang får vi her mang en ettertenksom og minneverdig enkeltscene, og med kanskje regnbuen på slutten som det hjertevarmende og rørende beste ved hele forestillingen. Gud nevnes heller ikke med ord, bare som 'skaperen', og uten å vises konret annet enn i lysglimt, vindkast, med mer. En slik nedtonet fremstilling er det også lett å like, i en dagens moderne fremstilling av dette urgamle eventyret.