Det er en overraskende lav standard på skuespillerne som prøvespiller til Thomas sitt nye teaterstykke. Men så kommer plutselig Vanda seilende inn i teateret, en kvinne med en tøylesløs energi og utstråling. Hun er rede til å gjøre alt for å få rollen, og hun avdekker stadig mer og mer av både talent, motiv og oppslukende fascinerende sider, noe Thomas etter hvert virkelig faller for.

Roman Polanski har skrevet og regissert dette rare kammerspillet av en film, en historie som egentlig er som et filmet teater, mer enn en spillefilm. Hele filmen utspiller seg nemlig på en liten teaterscene, med kun Thomas og Vanda i aksjon. Skuespillerne Mathieu Amalric og Emmanuelle Seigner bærer stykket glimrende på sine skuldre, og særlig Seigner rett og slett gnistrer av energi og tiltrekkende tilstedeværelse som den både utspekulerte og oppslukende Vanda.

Dette er nærmest så langt man kan komme fra Polanskis tidligere filmer som ”Rosemary’s Baby” eller ”The Ghost Writer”. Her blir man nemlig værende publikummer til denne i starten energiske auditionen, som videre utvikler seg til et drama mellom mann og kvinne, finurlig flettet sammen med stykket som er bakgrunnen for det hele. Man forstår etter hvert at Vanda er i ferd med å manipulere Thomas, men man vet ikke utfallet eller hvor omfattende det hele skal bli før man til slutt nærmest får stiletthælen smekket i trynet, for å si det litt forbilledlig med handlingen.

Og ja, forresten, sa jeg at hele handlingen er denne samtalen og dramaet mellom kun disse to karakterene på denne lille scenen? Ja, det gjorde jeg visst, men jeg kan godt understreke dette igjen fordi det sier litt om hvor alternativ, tung og krevende dette er å overvære. Filmen ble Gullpalme-nominert i Cannes i fjor, men den vant heldigvis ikke. Heldigvis, fordi den som film ikke er særlig interessant annet enn på papiret, altså manusmessig, samt skuespillermessig.

Om man kjenner til Polanskis historie som regissør, hans fravær med å sette sine politiettersøkte bein på amerikansk jord, også videre, ja så blir ”Venus in Fur” også litt ufrivillig morsom. Det er som han nå er fortrengt til å lage sin film i et lite bortgjemt, gammelt lukket teater i Paris. Filmen er videre som selve definisjonen av et alternativt, tungt og manusspekket slitsomt fransk ”mesterverk”. Dette på godt og vondt. Godt, for dem som klarer å henge med i 90 minutter av dette tunge poetiske dramaet, vondt, for dem som hadde ventet seg noe mer i retning for eksempel mer kommerse thriller-Polanski.

Som (kino)film blir altså dette noe for den spesielt interesserte. Det er tunge, dramatisk gestikulerende manusspekkede samtaler mellom en mann og en kvinne, forankret i en litterær minst like tung tekst. Det er videre på grensen til merkelig at filmen blir satt opp på norske kinoer, all den tid nedslagsfeltet er så smalt. Den eneste grunnen til dette er derfor garantert regissørens navn, samt Cannes-deltakelse. For dem som venter noe annet enn det denne advarselen av en anmeldelse gir, er derfor ikke ”Venus in Fur” noe å gå på kino for. For dem som nettopp gjør det, vil dette kunne bli en perle av en annerledes opplevelse.